In the summertime.

Det er sommer og ferie. Ja, så sies det, selv om været på Vestlandet ikke akkurat bringer tankene hen til strender og badeliv. Regnet høljer ned fra en blygrå himmel, og værguder og meteorologer får sine pass påskrevet i et språk som er krydret med sterk lut. Solen har knapt nok sluppet til. Det vises til fulle når vi drister oss til å hive skjorten. En vinterblek overkropp åpenbares, og får oss til å hive oss på telefonen til nærmeste solarium. Dessverre er jeg både rødhåret og blek i huden, så det å annamme den ettertraktede brunfargen er et ytterst langsiktig prosjekt. Selv en måneds ferie blir i knappeste laget. Kanskje spraybruning kunne være et alternativ? Da kunne jeg bare kline på i tykke lag, like til jeg var blitt så brun at jeg ved hjelp av Utlendingsdirektoratet kunne få utvidet torskekvoten på humanitært grunnlag.

Hvor er det blitt av barndommens sommer, da solen skinte uavbrutt fra juni til august, og vi kunne nyte den reneste ”Vi på Saltkråkan”-sommer? Ingen spurte etter dyre feriereiser, vi hadde det aldeles strålende der vi var. Selv det å hjelpe til i slåtten var lystbetont. Når farfar fant frem ljåen, nærmest kappes vi om å få dra slipesteinen. Endelig skulle gresset vike for en nyslipt ljå, og snaue bøen åpenbare seg. Da kunne vi springe og utfolde oss, for å tråkke i gresset som skulle slåes, var dødssynd nummer en. ”Du ska itte trø i graset” er ikke bare et vakkert dikt av Einar Skjæraasen. Det var stående ordre fra gamlekarene hjemme, og nåde den stakkar som kom i skade for å sparke en fotball slik at vi måtte ut på enga for å hente den igjen. Da var du ikke dagens helt, for å si det forsiktig.

Selvsagt står barndommens sommer i et eget lys, for ikke å si sollys. Det var den bekymringsfrie delen av vårt liv, da vi knapt nok hadde en fordømt plikt i hele verden. Paradiset var uten slanger. De kom først senere, da vi hadde lagt den tidlige barndom bak oss, og var blitt såpass store at vi kunne ta et tak. Da kom de til gjengjeld kravlende, den ene etter den andre. Det å dra slipesteinen var ikke fullt så lystbetont lenger. Du kunne ta gift på at idet du skulle lure deg ned i fjæra for å ha det moro i lag med kameratene, så sto farfar der med fanget fullt av ljåer som måtte slipes. Og slipte ble de, til ryggen verket og sløve ljåer var forvandlet til lynskarpe mordvåpen som ville høstet beundring hos selveste Jack the Ripper.

Sommeren var ferietid for dem som drev sjøen også. Da ble båten lagt i ro, alt bruk og løsøre tatt i land og skuta ble pusset og malt til den skinte. Far og onklene mine ordnet alt dette selv, det var aldri på tale å leie inn folk for å ta båtpussen. For det første kostet det penger, for det andre ville de være hundre prosent sikre på at det ble skikkelig gjort. Selv om båtene ikke var så store etter dagens målestokk, så var det likevel et omfattende arbeid. De gamle trebåtene krevde nitid vedlikehold, og slipemaskiner og sprøytemaling var noe science-fiction-aktig som ikke hadde funnet veien til kaia hjemme. Alt arbeidet ble gjort for hånd. Spesielt skrapingen av skroget var et svinearbeid. Det ble gjort annet hvert år. All gammel lakk skulle fjernes, så skulle skroget oljes til treverket ikke trakk mer, og til slutt lakkes to strøk. Det gjorde IKKE seg selv.

Noe av det artigste vi visste da vi var små, var å male. En del av grunnen var selvsagt at det var ytterst sjelden vi fikk lov til det. Fedrene våre visste så altfor godt at bare en brøkdel av malingen havnet der den skulle. Resten hadde en lei tendens til å ende opp i ansikt, hår og på klærne. Mødrene våre var stille fortvilet de gangene karene var tankeløse nok til å la oss få hjelpe til. Vi måtte bortimot kjemisk renses etterpå når vi en sjelden gang slapp til med malerkosten. Vann og såpe dugde ikke. Da måtte de i så fall først ha kokt oss, og deretter skrubbet oss med stålbørste. Men vi maste og maste, og en vakker dag fant karene ut at vi kunne male lasterommet. Både garnering og bingmateriale var hvitmalt, og der nede var det ikke så nøye med noen malingsflekker på avveie. Som sagt, så gjort. Mine fettere og jeg gikk til oppgaven med liv og lyst, og gjorde faktisk såpass godt arbeid at vi høstet ros hos ledelsen. Dermed var skaden skjedd: Som intetanende sauer hadde vi med åpne øyne gått rett i fellen. Vi hadde nemlig bevist at vi var i stand til å håndtere skrape og malerkost på noenlunde skapelig vis. Fedrene våre lot seg ikke be to ganger. Ubønnhørlig smekket fellen igjen.

Slangen hadde ankommet paradiset i form av en båt som skulle pusses hver eneste sommer, og tre fedre som plutselig var forvandlet til nådeløse fangevoktere. Før vi visste ordet av det, sto vi der med ansvaret for hele suppedasen. Gamlekarene sin innsats begrenset seg mer og mer til uanmeldte besøk for å sjekke at vi gjorde skikkelig arbeid. Vi fikk ikke dø i synden hvis det åpenbarte seg ”helgedager”, som de kalte det. De var utrustet med et falkeblikk som slo alle rekorder, så vi lærte oss tidlig at kjappe løsninger ikke var veien å gå. Da ble det bare dobbelt arbeid. Derimot var de rause med tiden, de hang ikke på skuldrene våre med mas om at vi måtte få farten opp. De så heller at vi tok den tiden vi trengte. Sannsynligvis var det vikarierende motiver ute og gikk her også. Så lenge vi var om bord og malte, så visste de hvor de hadde oss.

En sommer tok vi hevn. Vi var blitt så store at vi begynte å utvikle en viss smak for tidens popmusikk. Min fetter Jonny hadde allerede en anseelig platesamling som jeg misunte ham dypt og inderlig, for hjemme hos oss gikk det stort sett i Jim Reeves og Søstrene Bjørklund. Radiomottakeren om bord var kraftig og følsom, og vi oppdaget til vår store glede at vi fikk inn Radio Luxembourg like klart som om Tony Prince satt ved siden av oss. Dermed var vi sikret underholdning. Ulempen var bare at hvis vi skulle høre skikkelig, så måtte alle rutene og dørene i styrehuset stå åpne, og radioen på full guffe. Slik måtte det være, for den ene av oss befant seg gjerne i mastetoppen, den andre fremme i stevnen og den tredje bak på hekken. Volumet ble dermed så høyt at det gjallet over hele øya. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket på fedrene våre da de kom springende om bord for å dempe vårt nyoppdagede underholdningstilbud. De satte øynene i oss, og spurte om vi var blitt spenna gærne og stokk døve samtidig. Da var det at vi stakkars slavene tok mot til oss og satte hardt mot hardt. Det var et skoleeksempel på solidarisk opptreden. Jonny, Terje og jeg sto skulder ved skulder og ga gamlekarene klar beskjed om at hvis vi skulle være lenket til denne brya hele sommeren, så skulle vi i hvert fall ha musikk til arbeidet. Merkelig nok roet det hele seg ned der og da. Karene innså at det kanskje ikke var et urimelig forlangende, og hvis det var slik at vi arbeidet lettere til tonene av Elton John og Nazareth, så fikk det heller stå sin prøve. Det eneste de ba om var at vi begrenset oss til det så vidt hørbare når slåttefolket skulle hvile middag. Det godtok vi uten protester, for vi visste fra vår tidlige barndom at å ødelegge middagshvilen for folk kunne sidestilles med drap i alvorlighetsgrad.

Men bevares, det var gode stunder også. Vi hadde jo ingen nød, vi var unge og spreke og kunne arbeide ute i friluft i fineværet.Vi hadde det moro sammen, trivdes i hverandres selskap og så fortløpende resultater av arbeidet vårt. Det skal også sies til fedrene våre sitt forsvar at om de enn var pirkete og strenge, så kunne de også gi oss et rosende ord og to når de syntes vi fortjente det. De laget heller ikke noe stort nummer av om vi tok oss en pause i ny og ne, spesielt når sjøtemperaturen tilsa en liten dukkert. Betaling fikk vi også når jobben vel var gjort. Det var sommerens store høydepunkt. Ikke betalingen, men det å kunne stue vekk alt malerutstyret i forvissing om at nå var mållinjen passert. Da brukte vi å ro litt ut på vågen hjemme, og bare sitte i færingen og se på en 90-fots velbygget trebåt som lå der nymalt og pusset som en pyntet brud. Gjett om det var vakkert! De gamle trebåtene hadde både linjer og sjel. De kunne beundres på samme måten som vi kaster lange blikk etter en veldreiet, bikinikledd skjønnhet på en badestrand. De var monumenter over det ypperste av norsk skipsbyggerkunst, og når de ble stelt og vedlikeholdt med kjærlig hånd, så kunne det blotte synet av dem gi en stakkar tårer i øynene og klump i halsen.

Nå er alt dette historie. De større trebåtene er stort sett borte fra fiskeflåten, og pussing og maling skjer i løpet av noen hektiske dager på en verkstedslipp. Det er ikke snakk om å gjøre det selv; betalte malingsgjenger ordner det på no time med bruk av alle tenkelige hjelpemidler. Til blodpris, dessforuten. Ikke misforstå, jeg savner det ikke, men i sentimentale øyeblikk kan jeg ennå huske den gode følelsen når en nypusset båt liksom takket oss for å ha gjort den velstelt og vakker. Med tidvis uvillige hender, riktignok. Det må sies, men selvgjort er og blir velgjort, og kona er nå engang vakker når hun er nydusjet, nysminket og oppdresset. Det samme er båtene.