Vri spissen!

Vri spissen? Hva i all verden betyr det? Vil det si at superspissen Ole Gunnar Solskjær bør skru langskuddene sine litt mer? Er det en slags avansert fotballterminologi, eller i verste fall et uttrykk hentet fra sprøytenarkomanmiljøet?

Langt i fra. Den eldre garde vil vite at de gamle glødehodemotorene hadde en innretning på sylindertoppen som ble kalt spissen. Jeg spurte mitt søskenbarn, som er utdannet chief, hvilken funksjon denne hadde. Selv han var ikke helt sikker, men han mente at ved hjelp av denne, så kunne man justere dieselspredningen fra dysen opp eller ned i brennkammeret. Leserne får heller arrestere meg på dette, jeg skal på ingen måte gi inntrykk av å være spesielt motorkyndig. I alle fall; ved å vri på denne, så kunne man få litt ekstra fres på motoren. Det måtte gjøres med nennsom hånd. Vred man for lite, skjedde det ingen ting, vred man for mye, begynte motoren å gå ujevnt.

Sommeren kan være en litt vanskelig tid for linebåtene. En ting er at fiskeriet på de tradisjonelle feltene ikke er all verden. Det er saktens ille nok, men i tillegg kommer puslespillet med å sy sammen en mannskapsliste som holder mål. Mange av det ordinære mannskapet har stått på mesteparten av første halvår, og vil gjerne ha litt sårt tiltrengt ferie. Akkurat det behøver ikke å være noen ulempe, sommeren kan være en bra tid å drille inn nye folk. Været er stort sett bra, og mange skoleelever vil benytte ferien til å tjene en liten slant. Med litt planlegging går dette som regel rimelig greit. Man må bare innrette seg slik at ikke for mange av det ordinære mannskapet tar fri samtidig, for det er selvsagt begrenset hvor mange nye man kan ha med seg. En ting er det sikkerhetsmessige, en annen at man må hele tiden ha den nødvendige flyt i driften. Er man da heldig og får om bord folk som er arbeidsvillige og motiverte, så går dette seg til i løpet av noen dager. Men så skjer det innimellom at noen av de nye ikke er vant med praktisk arbeid, og skjønner ikke at vi snakker om en viss arbeidsmengde som må gjennom hendene i løpet av et gitt tidsrom. Det er gjerne da det kommer, brølet fra skipperen som har sett seg lei på et tempo som ikke holder mål: ”Se til å vri spissen, din………”.

Ikke særlig pedagogisk, det må medgis. Jeg tror nok at de aller fleste skippere har prøvd i det lengste med det gode før de sender av gårde en slik beskjed. Stakkaren må nødvendigvis få tid på seg til å lære rutinene, og få det hele inn i fingrene. Men så er det dessverre noen ganger slik at uansett hvor mye man gnager og terper, så blir det stående på stedet hvil. Til slutt renner munnen over med det hjertet er fullt av, og dermed får den stakkars synderen skyllebøtten over seg. Det hender til og med at det hjelper. Ikke synderen, men skipperen, som får blåst rene alle ventiler.

Opplæring og dyktiggjøring i et fag har antagelig vært et tema siden tidenes morgen. Det sies at til og med filosofen Sokrates, i år 400 f. Kr. akket og oiet seg over ”ungdommen nå til dags”. Ole Paus tar den eldre garde elegant på kornet i visen ”Alt var meget bedre under krigen”. Essensen er selvsagt at den eldre generasjon mener at ungdommen er fullstendig giddaløs, gagnløs, og må ha puter under armene for i det hele tatt å stå oppreist. Jeg skal vokte meg særdeles vel for å si noe sånt i generelle vendinger, men det slår meg mer og mer hvor forskjellige holdninger man finner hos ungdommer som søker seg plass i fiskeflåten. Det kan være folk fra alle kanter av landet, fra alle samfunnslag, til og med nasjonaliteter. Motivene for å søke plass varierer over hele skalaen. Enkelte ganger kan det se ut som det bunner i ren og skjær uvitenhet.

La oss tenke oss følgende: Pål fra Glufsebygd må en tur til tannlegen. Han blir sittende en stund på venteværelset, og plukker i ren kjedsommelighet opp en gammel avis. Tilfeldigvis er tannlegen på stedet opprinnelig fra en eller annen kystbygd, og får tilsendt lokalavisen med jevne mellomrom. Pål blar åndsfraværende i denne, like til en overskrift fanger blikket hans. Der står det: ”Stortur for M/S Holkebyttskjær”. Så følger et lengre intervju med skipperen. Med kledelig beskjedenhet understreker han hvor heldige de var, at været var fint, strømforholdene gode og at det klaffet med prisene for en gangs skyld. Deretter kommer turen til en av mannskapet, som selvsagt blir spurt om hva han skal gjøre med alle pengene. Han er ikke helt sikker, men lurer på å skifte ut den gamle Toyotaen med en ny BMW. Dessuten har han og kjæresten lenge snakket om en ferietur til Mauritius.

Vår venn på venteværelset får en aha-opplevelse. Er det virkelig så enkelt? Noen uker på sjøen, og dermed er fattigdommen knust en gang for alle. Her må det handles raskt. Han har gått arbeidsledig siden han droppet ut av Glufsebygd Videregående Skole, og den høytlønte jobben han har fantasert om, er på ingen måte i sikte. Riktignok har han aldri hatt planer om noen fiskerkarriere, han har knapt nok sett en fiskebåt i hele sitt liv, men slike bagateller får man se bort fra. Han ringer opplysningen, og får etter litt om og men fatt i skipperen på ”Holkebyttskjær”. Han spør om de trenger folk. Skipperen må dessverre skuffe ham, de har fulltallig mannskap, men han kjenner til at M/S ”Fjordabrand” skal gå på sjøen over helgen. De har akkurat fått et sykdomsforfall, og trenger en mann som kan steppe inn på kort varsel. Pål takker for hjelpen og ringer det oppgitte nummeret. En lengre utspørringsrunde følger, om alder, bosted, yrkeserfaring, referanser, om han er sjøvant etc. Ingen grunn til å stikke sitt lys under en skjeppe, han lar det skinne i gjennom at likere arbeidskar finnes ikke i syv prestegjeld. En liten overdrivelse, saktens, men det man ikke vet, har man ikke vondt av. Det ender med at skipperen slår til, på tross av en litt uggen magefølelse. Men skitt au, resten av mannskapet er topptrimmede folk, og da må det tåles en enslig nybegynner. Det er jo bare snakk om en enkelt tur.

Pål møter opp til avtalt tid på avtalt sted. Han lurer på om han burde ha fjernet piercingen i venstre øyenbryn, men lar det være. Man er jo kul. Dagen går med til klargjøring og utrustning. Han stusser litt over de enorme mengdene med agn som blir tatt om bord, og blir fortalt at når man skal hale line i seks-syv uker, så skal det mye agn til. Seks-syv uker? Det var da svært. Her melder det første lille snev av tvil seg, men skipperen er sikkert en dyktig kar. Han klarer vel å fylle opp denne holken med fisk på kortere tid enn det. De stikker til havs i kveldingen. Heldigvis er været fint, og den fryktede sjøsyken uteblir. Det er et par døgns vei til feltet, og det øvrige mannskapet nytter tiden til å gi ham en innføring i elementært tauarbeid. I tillegg blir han vist hvordan allehånde dekksmaskineri fungerer, og hva som er hans plass til enhver tid. So far, so good. Verre blir det når han tar opp mobiltelefonen sin for å sende en tekstmelding. Ingen dekning? Hvordan kan det ha seg? Litt overbærende forteller en av mannskapet at han må huske på at de er langt til havs. Dessuten vil han få andre ting å konsentrere seg om de nærmeste ukene enn å sende tekstmeldinger i tide og utide. Dette var en strek i regningen, men litt må man forsake her i livet. Det er jo ikke hver dag at penger til ferie på Mauritius kommer nærmest rekende på en fjøl.

De ankommer feltet, og driften begynner. Det går snart opp for Pål at den eventyrlige lotten han har drømt om, antagelig ikke blir så lettjent likevel. Det settes store krav til nøyaktig, solid arbeid. Slendrian tolereres overhodet ikke, og fem minutter for sent oppmøte på vakt blir slått nådeløst ned på. Noen dager med dårlig vær gjør ikke saken bedre, og når da det helt store fiskeriet uteblir, så begynner Pål å få store anfektelser. Mannskapet forklarer ham at denne type fiskeri som regel er et tålmodighetsarbeid. Tar man tiden til hjelp og gjør godt, skikkelig arbeid, så kommer som regel resultatet også. Men selvsagt vil dette variere fra båt til båt, med årstider, og vær og vind. Joda, Pål skjønner saktens det, men nevner at han hadde litt andre forventninger etter det han leste i avisen hjemme. Tja, sier en av mannskapet, vi hører jo alltid om dem som vinner i Lotto, vi hører sjelden om dem som ikke gjør det.

Noen dager senere blir Pål ”syk”. Han får senebetennelse, nyregrus, hemorroider, akutt sokkesig og dobbeltsidig sammenvokst herbarium med innoverskru. Ingen medisinkiste kan ta høyde for slike livstruende tilstander. Skipperen biter i det sure eplet umiddelbart. Han ordner med hjemreise, får tak i en ny mann som han heldigvis kjenner, og setter kursen for nærmeste land der kommunikasjonene er noenlunde. Et døgn senere går Pål i land og den nye mannen kommer om bord. Stemningen er litt trykket, men Pål takker for seg, og forsikrer skipperen at dennes tydelige skepsis til alvorligheten av hans plager er fullstendig forfeilet.

Skipperen sier ikke noe til det, men mumler ett eller annet om at den som monterte piercingen i skallen hans, må ha kommet i skade for å slå den noen tommer for langt inn.

Seks uker senere er Pål igjen hos tannlegen i Glufsebygd. Han plukker opp et nytt nummer av samme lokalavis, og blar i gjennom den. En overskrift skriker mot ham: ”M/S Fjordabrand hjem med storfangst”. Den ledsages av et stort bilde av en smilende skipper, som kan fortelle at de hadde en god del plunder i starten. De måtte blant annet sende hjem en mann som var fullstendig ubrukelig, men etter at de kom ut igjen, så slo fiskeriet til for fullt. Mannskapet jobbet som helter, prisene ble overraskende gode, og resultatet ble til slutt over all forventning. Nå skal båten på verksted for klassing, og flere av mannskapet skal ha en velfortjent ferie. Noen av dem har snakket om å dra til Mauritius………..

Pål drar hjem. Han trekker for gardinene, slår av mobiltelefonen og legger seg på sengen. Han blir liggende og se tomt ut i luften, og lurer for n’te gang på hva skipperen mente da han sa at han måtte vri spissen.

P.S.

Pål er selvsagt oppdiktet, og er på ingen måte representativ for dagens ungdom. Men han finnes, og jeg har av og til en følelse av at antall Pål’er er økende.