Brevet frå mannskapet på ”Gunger” , datert Tønsberg 24. sept. 1885.

 

Vi undertegnede mannskaber, der var med under Skonnert ”Gungers” av Tønsberg’s forlis, og den igjenlevende besetnings redning i februar 1885, bevitner med våre navnes underskrift følgende:

Søndag den 22/2- 1885 omtrent kl. 9 formiddag, under en voldsom storm fra syd, medens nevnte fartøy lå til ankers for begge anker i god havn i Røvær, brekkede styrbords ankerkjetting, hvorfor fartøyet gikk i drift, men tørnede opp igjen for babords anker, ( hvori var ishjaklet et nyt 9 toms kabeltau), udenfor havnen, langs siden av en steil fjellvegg , hvor der gikk en svær dragsug. For at frelse fartøyet fra at blive knust mot fjellet, måtte vi kappe fra oss babords anker og gå seil derfra.
Det besluttedes, da det var så tykt med snefok at ingen vei kunne sees, og intet sted kjentes der var således beskaffent at fartøy og mannskap kunne reddes ved at seile det på land, og heller intet ankergods havdes så en annen havn kunne søkes, som den eneste utvei til redning at stå til sjøs, forvisset om at have et godt og sjødyktig fartøy.

Stormen vedvarede og tykt med snefok. Vi stod til sjøs for stormseil, og alt gikk godt til omtrent kl. 5 om ettermiddagen, da et ulykkelig bråttrammede fartøyet og kastede det om på styrbord side, så det ble liggende kantret med masterne i Vandet. Bestikken stod da 7-8 mil vest av Espevær.
Besetningen ( med unntagelse av kokk/stuert Fredrik V. Aastrøm av Haugesund, der druknede i kabyssen da fartøyet straks fyldtes med vann) kom opp på lo ræling, hvor de best mulig kravlede seg fast, medens sjøen stadig brøt over oss.
Alt hvad der fandtes på dekk brekkedes over bord.

Det lykkedes meg omsider at få fatt i en øks hvormed riggen kappedes. Omtrent ved midnatt brekkede mastene, idet vraket tørnede rundt med dekket mot sjøen, kastede en bråttsjø igjen vraket på rett kjøl. Omtrent samtidig brekkede en sjø matros Sjur Bleie fra Hardanger over bord fra fokkerøstet hvor han satt fastsurret. At få han reddet var en umulighet.

Fartøyet var ballasted med salt i tønder, og dessuten fylt med tomme tønder ( til sildefiske) så disse holdt det fra at synke til bunns. Vraket lå med dekket jevnt med vannet.
Vi tiloversblevne av besetningen samledes på kahyttstaket der låg ca. 2 fot over dekk, hvor vi sat best mulig klamrede oss fast til et tau som vi derover hadde fått strekt, stadig overskyllet av bølgene, uten mat, uten klæder nogle av oss, uten håp om redning, hvert øyeblikk ventende at bli skyllet over bord.

Mandag 23. februar omtrent kl. 4 morgen, døde 2. styrmann Jens Bjerkan fra Tromsø og matros Nils P. Nielsen fra Nøtterø, av redsel, kulde og utmattelse. Deres lik skylledes over bord.

Tirsdag aften 24. februar, antagelig mellom kl. 10-11, døde matros Johan Eitzen af Tønsberg, av kulde, hunger og utmattelse. Hans lik begravedes i Tønsberg, og Fredrik V. Aastrøms lik blev begravet i Askvoll.

Onsdag morgen 25. februar drev vraket, etter at have hugget seg over en del båer, inn mot et skjer utenfor Hillersøy, hvor det blev liggende. Klokken antages da at vere 2 om morgenen. I en meget forkommen tilstand krøp vi igjenlevende av besetningen i land på skjeret, i håp om at finne ferskvann, hvilket ei lykkedes. Vi forblev på skjeret til kl. 10 formiddag den 25. februar, da vi reddedes.

Redningen foregikk således:
En skipskiste sagdes at vere drevet i land ved Hillersøy. Grundet derav fortaltes det oss at Susanne Johannesen, boende på Kjempeneset på Bueland, og en mann, morgenen den 25/2–1885 var ute for at se etter vrak, kommende et stykke ut fra stranden, hørte Susanne Johannesen liksom et rop og så et signal ( der av oss var oppreist på skjeret). Hun fattede straks at der måtte vere skipbrudne på skjeret, og roede utefter for at se. Kommende utover et stykke blev sjøen så stor at deres båt begynte at fyldes med vann hvorover mannen der var med henne blev forskrekket og vovede ikke at reise ut, men roede tilbake igjen. Kommende i land henvendte Susanne seg til nogle fiskere som lå i nærheten med en stor notbåt, om hjelp. Etter at have sagt dem at der var skipbrudne på skjeret, gikk de i arbeide med at få noten ut av båten.

Nogle av våre folk så fra skjeret en båt komme ut, men forsvandt igjen, denne må altså antages at vere Susanne Johannesen.
Samtidig med at våre folk fra skjeret så omtalte båt komme ut, så de også en pike løpende av alle krefter fra Haugen på Hillersøy nedover til stranden, der efter hennes eget og fleres utsagn måtte vere Berthe Hansen, datter av losen på Hillersøy på Bueland.

Berthe Hansen forklarer følgende for oss:
Hun gikk om morgenen 25/2-1885 opp på Haugen og syntes at høre et rop, og såg et signal oppreist på skjeret, samt såg noget mer enn almindelig der ute, men kunne ikke utgjøre om der var mennesker eller ei. Anende at der måtte vere noget galt på ferde, springer hun hjemover ( kaster av seg tøflerne underveis for at komme fortere frem, springer av sted i strømperne) og får med seg en annen pike ved navn ”Sina” der var i besøk hos henne, samt en skolelærer, Rogne kaldet, der også var i huset, setter en båt ut og ror ut til skjeret.

Vi bevitner at Berthe Hansen, med Sina og skolelærer Rogne kom ut til oss en stund etter at ovennevnte fruentimmer var sett fra skjeret, aldeles gjennemvåte til kroppen, og bragte først fire av oss i land, ( da båten ei kunne tage flere). Disse 4 var: Adolph Nielsen, skipsføreren, John Pettersen, 1. styrmann, og matroserne Hans Nielsen Storesund og Anders Poulsen.
Vi 4 blev hjembragte til Berthe Hansen ogpleiet etter beste evne.

Kommende innover i smulere vann, møtte vi fiskerne med den store notbåt, der kom ut for om muligens at kunne yte hjelp. Berthe Hansen springer over i fiskernes båt og følger dem ut til skjeret, og ilandbragte de 3 igjenblevne av besetningen, nemlig:
Matroserne Hjalmar Bull av Tønsberg, Niels Nielsen Storesund og Johannes Bleie fra Hardanger, disse blev forpleiede hos Susanne Johannesen.

Det må bemerkes at kvinderne, og i særdeleshet Berthe Hansen, førte kommandoen over båten, og viste seg at vere den kjekkeste og modigste av dem alle.
Enn videre erkjennes, at hadde redning ikke kommet da, men noen timer senere, ville visseligen vi, Adolph Nielsen, John Pettersen og Hjalmar Bull, ikkje have undgått døden.

Journal er holdt, men den taptes under forliset.
Dette til bekreftelse med våre navnes underskrift.

John Petersen              Adolph Nielsen                       Hjalmar Bull
Styrmand                     Fører av ”Gungner”                 Matros

 

NB. Der var ingen Lensmand tilstede, eller anden øverighetsperson, da redningen foregikk. ( ”Sina’s” fulde navn er: Hansine Berntsdatter Hillersø, født på Melvær, tjente på Hillersø).

 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Lensmann Steen i Askvoll gjorde framlegg om at Berthe burde få 6 eller 3 sølv spiseskeier med inskripsjon, Hansine 3 eller 2, Rogne 3 eller 2.
Dette framlegget gjekk så til fogden i Sunnfjord og Nordfjord, som sa seg einig i det lensmannen hadde sagt, og han sende det vidare til amtmannen.
Og amtmannen skriv til Departementet for det Indre:

” Også mig forekommer det her at foreligge tilstrekkelig grund til offentlig påskjønnelse. Ligeså tror jeg at sølvspiseskjeer ville være passende gjenstande at skjenke, iallefald pigerne. Hvor mange skeer der skal gives hver, får avhenge av hvilket beløp det ansees passende at anvende. Fordringerne derude ved kysten ere visstnok beskedne, så at jeg nok tror  at gjerningen vil ansees belønnet om Berthe kun erholder 3 og Hansine 2 skeer. Skolelærer Rogne tror jeg istedenfor skeer bør gives en anden gjenstand, hvorved vil undgåes ligesom at peke på att han kun har spilleten sekundær rolle.
Muligens tør det i et udsalg av skolesaker kunne finnes en passende gjenstand som en lærer kan forutsettes at ville sette pris på. ”

Nordre Bergenhus Amt, 23.februar 1886.
( Underskrifta ser ut som: O.Oppen )

 

( Dette er ei avskrift av ein lyskopi frå Riksarkivet i Sak 6850-1885)
Atløy 18.nov. 1993                 Sverre J. Landøy