Ordets makt.

Det er fredag, og jeg står ved avisstativet i vår lokale dagligvarehandel, A. Oldeide i Holvik. Skal jeg kjøpe ”FiskeribladetFiskaren”? Nei, ikke før jeg har sett hvem som har skrevet fredagskronikken. Jeg napper til meg avisen, og blar lynfort gjennom den. Se det, ja! Inge Halstensen. Jeg legger 20 kroner på disken og iler hjem. Jeg skjenker meg en kopp kaffe, tenner røyken og setter meg godt til rette ved kjøkkenbordet for riktig å nyte en liten høytidsstund.

”Panta rhei” har Inge kalt artkkelen sin denne fredagen. Det betyr noe sånt som at alt flyter, og har sin begynnelse, eksistens og slutt. Artikkelen har Inges umiskjennelige signatur. Jeg smatter og smaker på ordene, humrer og ler for meg selv og lar setningene rulle over tungen som fin årgangsvin. Alt mens jeg sitter grønn av misunnelse; smertelig klar over at jeg ikke klarer å skrive og fremføre noe sånt selv. Jeg har ikke de bakenforliggende kunnskapene, og i denne spalten kan jeg heller ikke bruke nynorskens malende, klingende og utbroderende Jakob Sande-språk.

Nåvel. En får flakse med de vingene en har. Jeg retter ryggen, og trøster meg med at jeg blir spurt om å skrive en liten prolog av og til, en bryllupssang i ny og ne, og til og med holde en 17. mai-tale når man ikke har funnet noen annen. Hos de blinde er den enøyde konge, og slike små oppstivere bidrar til å stramme opp en selvfølelse som i lys av det jeg nå skriver, godt kunne vært mindre.

Pennen er et mektig våpen, og kan den kombineres med evnen til å fremføre et budskap slik at interesse og engasjement vekkes, så er man rustet til tennene. Det finnes verre former for opprustning og bevæpning, selv om det av og til kan få et latterlighetens skjær over seg. AKP(ml) mente jo i sin tid at de kunne ikke tape en kommende konflikt med kapitalismen, for ”vi har væpna oss med Mao Zedongs tenkning”. Akkurat det våpenet viste seg å være i sløveste laget. Motsatt kan vi skjele til Sir Winston Churchill, hvis bevingede ord lever den dag i dag, og fikk frem det aller beste i britene. John F. Kennedy traff spikeren på hodet da han senere uttalte at ”Churchill mobiliserte språket, og sendte det i krig”. Aldri var britenes moral høyere enn da bombene regnet ned over dem. I pur tross satte de ryggen til, og tok det som kom. Over det hele sto Churchills ord om at kunne de holde ut, så ville de senere kunne si at det var ”their finest hour”.

Nåh! Dette ble da voldsomt pompøst og høytflyvende. Det var ikke meningen. Meningen var faktisk noe så prosaisk som å se litt nærmere på hvordan vi i fiskerinæringen kommuniserer med omverdenen, både i skrift og tale. Mye tyder på at her har vi atskillig å lære.

La meg drive litt reklame: Jeg kommer opprinnelig fra Bulandet i Sunnfjord, et lite øysamfunn med ca 260 fastboende. Litt lenger øst ligger nabobygda Værlandet, med omtrent like mange. I 2003 ble veiforbindelsen mellom disse innviet, og fikk navnet Nordsjøporten. Denne lille veistubben ble en fabelaktig vitamininnsprøytning for disse bygdesamfunnene. All kommunikasjon og samferdsel ble lettere, optimismen blomstret og det boblet av allehånde kulturaktivitet. Dette gav seg blant annet utslag i at noen ildsjeler dro i gang et lite forum på Internett, som bærer navnet Bulandet Grendalag & Værlandet Vel. Adressen er: www.bulandet-grendalag.org Det begynte i det små, men har ballet voldsomt på seg. Her finner vi diskusjonsforum, bildearkiver, filmsnutter, gamle historier, matoppskrifter, oversikt over alskens aktiviteter og næringsliv og så videre i det uendelige. Skulle noen ha lyst til å høre hvordan en 60 hesters Wichmann eller en 50 hesters Brunvoll låter, så finner en det her. Føler man trang til å sjekke Register over merkepliktige fiskefartøyer helt tilbake til 1930-årene, så er her fritt leide. Hjemmesidene har åpenbart utløst en voldsom interesse for eldre og nyere historie, der fiskeriene naturlig nok står sentralt. Et prisverdig meddelelsesbehov er blitt utløst blant personer som har en masse interessant å fortelle. Man har rett og slett fått et forum der alt dette kan samles, og gjøres tilgjengelig på en helt annen måte enn før. Selvsagt har sidene et ganske så lokalt preg, men en del av stoffet har interesse ut over bygdegrensene, og har bidratt til å sette lokalsamfunnet på kartet.

Her ligger det noe. Det mangler ikke på publikasjoner av alle slag innenfor norsk fiskerinæring. Bladet vi holder i hånden, er ett eksempel. Videre har vi fiskeriaviser, tidsskrifter av alle slag, hjemmesider til blant annet Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund og så videre. Ikke et vondt ord sagt om noen av dem. Tvert imot. Jeg leser dem selv med den største interesse, men jeg vil mene at alle har en fellesnevner: Det er at man stort sett henvender seg til personer innenfor næringen. Med dyp respekt for Thorvald Tande jr, Nils Torsvik, Gustav Erik Blålid, Knut Arne Høyvik, Oddbjørn Skarbøvik, Edmund Mongstad med flere: Dere kan næringen ut og inn, fører en ytterst proper penn og gjør en jobb som høster velfortjent anerkjennelse i kombinasjon med den forargelse en uredd redaktør SKAL vekke. Men jeg tror likevel vi må se i øynene at vi ikke når ut til den jevne mann og kvinne hvis interesser og meninger formes av helt andre premissleverandører. Det ser dessverre ut til at vi ikke makter å sette den dagsorden, eller stake ut den løype som en edruelig, kunnskapsstyrt debatt burde følge. Det er tankevekkende at det bare unntaksvis i fiskeristormakten Norge raser en allmenn, engasjert debatt om næringens ve og vel. Samtidig opplever vi at det norske landbruket, som i parentes bemerket bare er en dverg i internasjonal sammenheng, fortløpende setter dagsorden og avføder et engasjement som fiskeriene og oppdrettsvirksomheten bare kan fantasere om. Enda verre: Organisasjoner og grupperinger som slett ikke har fiskerinæringens velbefinnende for øye, og hvor kunnskapsløsheten er hylende åpenbar, boltrer seg uimotsagt i riksmedia.

Jeg skal være den siste til å klandre noen. Tvert imot. Skal jeg vifte med pekefingeren, så må den rettes mot meg selv. Opp gjennom årene har jeg lest utallige kronikker og kommentarer i riksavisene der norske fiskere nærmest blir uthengt som en gjeng pirater. Utryddede bestander, tilgriset havmiljø, torturerte sjøpattedyr og døde sjøfugl ligger som brun kloakk i kjølvannet vårt. Kriseavhengige grupperinger gauler om tiltak, og så har vi en debatt gående der utgangspunktet er så skjevt som det kan få blitt. I ti av ti tilfeller har jeg skummet av raseri over alt dette åndsforlatte sprøytet, men jeg har ennå ikke satt meg ned og skrevet et nøkternt, saklig innlegg i samme avis der jeg har imøtegått påstandene. Enda mindre har jeg noen gang sendt en kronikk eller kommentar til for eksempel Dagbladet, der jeg har fortalt den gode historien om et evntyrlig seifiske på Haltenbanken, eller om den gangen vi fikk 4,2 tonn torsk og hyse på 40 liner på Nordkappbanken. Nå lyver jeg forresten; i fjor sendte jeg en lengre artikkel til avisen Firda i Førde, der jeg skildret garnfisket etter sei i meget positive vendinger. Artikkelen ble godt mottatt, og jeg fikk faktisk flere gode tilbakemeldinger fra interesserte lesere, men Firda er nå engang ikke Dagbladet eller Dagsrevyen.

Hvordan skal vi angripe dette? Hva skal til for at norsk fiskerinæring kan ta initiativet, og legge premissene for den etterlengtede diskusjonen som Ola og Kari kan delta i, og som bunner i genuin interesse og elementære kunnskaper. Hvordan skal vi forme ordene slik at de får den rette, Churchill’ske tyngde? Jeg skal holde meg for god til å dra den gamle leksa om å syte mindre, vinkle positivt og bla, bla, bla. Det må mer til. Som en begynnelse tror jeg at neste gang riksmedia gir et skjevt bilde av det vi driver med, så kan vi ikke nøye oss med noen saftige gloser, for deretter å kaste avisen i veggen og sparke fjernsynet ned trappen. En eller annen må irettesette synderne med alvor og verdighet, og i et forum der det blir lagt merke til. Det er mulig at i morgen er alt glemt, men det kan vi ikke slå oss til ro med. Kranen drypper, og pakningen må skiftes før vi irriterer oss i hjel.

I disse dager har vi fått en lissepasning. Matvareprisene stiger voldsomt på verdensbasis. Ordet ”matmangel” dukker opp på nyhetene. Her kommer en liten bønn til Reidar Nilsen, Inge Halstensen og Ole-Eirik Lerøy: Kan dere ikke sette dere ned sammen og fortelle det norske folk at fiskerinæringen, innenfor alle bærekraftige kriterier, faktisk er i stand til å forsyne middagsbord verden over med den sunneste mat som finnes. La Inge føre pennen, og ta for eksempel utgangspunkt i at det på ett eneste døgn ble fisket 24 000 tonn NVG-sild. Det gir faktisk et måltid mat til 60 millioner mennesker. Vi må antagelig hamre inn budskapet om at fisk og sjøpattedyr først og fremst har verdi som mat, og ikke som kjæledyr i et akvarium. Brød og sirkus! Søkelyset må skarpstilles på den enestående evne og kapasitet vi har som leverandør av mat til en verden hvis behov stadig øker. Så får heller Foreningen for selvdyrkende onanister sørge for klovnestrekene.

”Ordets makt” har jeg kalt denne artikkelen. Opp gjennom tidene har vi hatt personer som i kraft av sin autoritet, formuleringsevne og brennende engasjement har satt sitt utvetydige stempel på ordskifte og samfunnsutvikling. Vi kan nevne Martin Tranmæl, Arnulf Øverland og Ole Hallesby. De var kontroversielle, ja visst, men det de sa ble lyttet til, og det de skrev ble lest. De skjønte bedre enn noen annen at veien til det samfunn de etterstrebet, gikk gjennom det skrevne og talte ord. De nådde ikke sine mål i ett og alt, men ingen kunne beskylde dem for ikke å ha prøvd. Vi i fiskerinæringen må antagelig ta innover oss at vi prøver ikke hardt nok. Vi klorer ned noen ord i næringens egne publikasjoner, høster litt anerkjennelse her og litt raseri der, men det blir for smålåtent. Arnulf Øverland sa det, og på en måte som ga gjenlyd over det ganske land:

”Du må ikke sove”!