Språkkurs.

Det blir sagt om oss nordmenn at vi er ikke alltid like stødige i våre møter med fremmede kulturer. Språkkunnskapene våre er til dels mangelfulle, det er vel egentlig bare engelsk de fleste av oss behersker til hverdags. Til og med et møte med folk fra andre landsdeler kan avstedkomme de pinligste situasjoner.

Nå skal vi ta på oss den pedagogiske minen, og gi en liten innføring i opptreden overfor andre folkeslag. Du går på gaten en dag, og blir tilsnakket av en tysker. En høflig, vennlig mann som sier ”Guten Tag”. Det er ikke å anbefale at du da skyter høyre armen frem i luften og roper ”Sieg Heil”. Riktignok er det et faktum at utover på 1930-talet hilste så godt som samtlige tyskere på denne måten, men hilseformen har forandret seg en del siden da. Likeledes bør du ikke møte en spanjol med en demonstrasjon av ny-tilegnet spansk ordforråd, som for eksempel: ”Los corridas de toros son para cursis, hijos de mama” som betyr ”tyrefekting er for jålete mammadalter”. Da har du ikke fått deg en spansk venn for livet, for å si det slik.

Russere er et problem. De fleste av oss kan bare tre russiske ord. Det er ”njet”, ”pravda” og ”tovaritsji”. Det betyr henholdsvis ”nei”, ”sannhet” og ”kamerater”. Skulle du da i møte med en russer falle for fristelsen å demonstrere dine russiskkunnskaper, så sier du vitterlig” Nei, vi er i sannhet ikke kamerater”. Enten har du da lagt egget, eller så tror han at du er George W. Bush, og et dårligere utgangspunkt for internasjonalt vennskap kan knapt nok tenkes.

Felles interesser kan være bra, men bør ikke overdrives. Du møter en afrikaner som tiltaler deg på et ubegripelig jungelspråk. Han ser litt utilpass ut, og lengter åpenbart hjem. Han har spisse hjørnetenner. Tegnspråk må da bli løsningen. Du peker først på kirketårnet, deretter på en tilfeldig overvektig forbipasserende, slikker deg rundt munnen og sier "nam, nam”. Det betyr: ”Den som nå kunne ha fråtset i en nykokt, fet misjonær”. Da har du signalisert at dere har felles interesse i gamle mattradisjoner, men det trenger ikke å bety starten på et livslangt vennskap for det. Da er det litt enklere med australiere. Da går det i det minste på engelsk, selv om folk fra Australia sleiver så fælt med uttalen at det er nesten ubegripeleg hva de sier. Alt du trenger å gjøre, er å smile og si: ”Wanna beer, mate”? ”Vil du ha en øl”? Din nye venn ser hengivent på deg og sier: ”Tusen takk, og skulle du trenge en levertransplantasjon en dag, så kan du få leveren min”. Samme teknikken kan med fordel benyttes overfor svensker. Er de i fra Skåne, kan språkbarrieren være bortimot uoverstigelig. Da tar du bare noen dansetrinn og gauler ”sommartider, hei, hei, sommartider”. Da har du tilkjennegitt genuin interesse for selve den ur-svenske kulturen, og kontakten er der umiddelbart. Er personen fra Sveits, kan du jodle. Da vet han at dere begge har vært på sykkeltur og fått testiklene i fremhjulet.

Det var den internasjonale delen. Innenfor landets grenser kan det nesten være verre. Hva skal f.eks en saktmodig sørlending tro når han møter en nordlending som slår ham på ryggen og roper: ”din førrbainna hestpeis”. Sørlendingen må jo være mer enn alminnelig språkmektig for å vite at det egentlig betyr ”goddag, kjære venn, hva kan jeg gjøre for deg i dag”. En møring på besøk i Oslo blir ikke populær hvis han starter samtalen med å si: ”Jeg liker meg godt i Oslo. Jeg kom tilfeldigvis over en liten sjappe som het Aker Kværner, og tok likegodt og kjøpte den med visakortet mitt”.

En sogning må aldri finne på å gå inn på en kafe i Trøndelag og si: ”Kan e fao ain cola og ain softis”? Faren er overhengende for at serveringsdamen ser medlidende på ham og svarer: ”Stakkar, har du fått kolera og syfilis? Apoteket er opp den gata og til venstre”. Skulle våre venner trøndere komme inn på et supermarked i Sogndal og høre noen rope ”paotidn e pao tibo”, så betyr det bare at potetene er på tilbud. Et møte mellom en trønder og en vestlending kan i det store og hele by på en del problem. Vestlendingen er jo litt tilknappet, gjerrig og kan tenke seg om en halv time for å finne den rette, infame replikk. Trønderbarten blir nøkkelen. Du sier som så: ”Det er forferdelig hvor dyr bartevoksen er blitt nå etter regjeringsskiftet”. Den vestlandske gniersjelen reagerer umiddelbart, og mannen svarer: ”Så sant, så sant, og Karita Bekkemellem kommer vel snart til å forby hele barten. Den er sikkert kjønnsdiskriminerende, og fremelsker mannlige hersketeknikker”. Isen er brutt, og de fører en fire timers samtale om dyre hygieneartikler og udugelige regjeringer. Vennskapet besegles med en skål i hjemmebrygget maltøl og kruttsterk karsk.

Hva med nord – og vestlendinger? Tja, si det. En sjarkfisker fra Ballstad og en kystnotreder fra Bulandet snakker faktisk sjarmerende dialekter av samme språk, og er skjønt enige om at været er dårlig, snusen altfor dyr og regjeringen fullstendig håpløs. Bare ikkje nevn ordet ”kvoter”. Det betyr uforsonlig hat og fiendskap i minst tre generasjoner fremover.