TILBAKEBLIKK

Skulle nesten tru det ville være betryggende å leve i et velferdssamfunn som vårt når du hører om alt som stilles til rådighet om uhellet er ute. Blir du akutt sjuk, natt eller dag, samme hvor du bor, er det bare å gripe mobilen, slå nødnummeret, straks blir du hentet av ambulansebil, ambulansebåt, helikopter eller fly. Samtlige kan stille med kompetente fagpersonell som får deg til behandling på sykehus. En liten justering i opplegget og folk får panikk og kaster seg på et demonstrasjonstog med fakler og plakater. Nei, dette kan vi ikke godta, her er det fare på ferde.

Vi som har levd en stund har en annen virkelighet å fortelle.

Født og oppvokst på Alden fikk jeg blindtarmbetennelse i desember 1938, da var jeg 9 år. Storm fra nordvest med snødrev, kaldt og utrivelig på ei øy ut i havet. Kem hadde vi å rope på? Vårt valgspråk var: “Help your self”. Et gammelt husråd var å legge på omslag av leire. Tenkt så gjort. Min onkel Olav gikk opp i bakken i brønnen, naturen var vårt husapotek, og hentet leire som ble lagt på magen, men for sikkerhets skyld gikk Olav for å ringe legen som holdt til på Askvoll. Det var ikke bare å ringe. Telefonen hadde faste åpningstider, utenom åpningstiden kostet samtalen mer, men sykdom bryter alle lover. Beskjeden var å komme seg på sykehuset på Florø snarast råd, for legen kunne ingen ting gjøre. Forresten, i slikt uvær var det umulig for Kistrupen å reise over Aldefjorden med sin lille legeskyss.

Da var det bare å ringe til Bulandet til Fedøy for de var de eneste som hadde båter til slikt vær. Kan ikke huske om det var Fedøy eller Havblink som gikk, de sa i hvertfall ja med en gang. Dette var karer og båter som dreiv håbrandfiske langt til havs, så de var vant til ruskevær. Det var godt å komme om bord, godt og varmt i oppredd køy. Vi vart tatt godt i mot med forsikring om at alt skulle gå bra, men vi måtte regne med litt slingring.

Alt gikk godt og til Florø kom vi i god behold, men på sykehuset var det sykesøster og leger som tok over og min onkel fikk ikke være med lenger. Jeg var sikker på at de kom til å ta livet av meg. Tenk, de begynte å kle av meg, for jeg skulle bades. Naken blant fremmede mennesker. En slik skam. Hva ville bestemor si om hun fikk vite dette, hun som var så nøye med at skjørtet rakk langt ned på leggen.

Men torturen var ikke slutt med dette. Nå skulle jeg bedøves så jeg fikk sove. Jeg skulle få maske over nese og munn og så skulle de dryppe kloroform på masken. Jeg skalv som et aspeløv av redsel og der og da tok jeg endelig farvel.

Operasjonen gikk antakelig bra, for jeg våknet opp til enda mer smerte, kvalme og fortvilelse for ingen forklarte meg noe som helst. Noe tungt lå over magen min og det var en liten sandsekk, det fikk jeg vite da min onkel kom. Da var jeg kommet inn på en sal med flere damer som jeg ikke kjente. Jeg var veldig tørst, men fikk bare en skje vann av og til. Det gjorde alt bare verre.

Men skrekk og gru. Nå var det stelletid. Det var bare det at alt gjorde så forskrekkelig vondt og så var jo alt så flaut. Jeg var sikker på at jeg var utskjemt på livstid. Det var ikke slutt med dette. En sykesøster kunne fortelle at snart ville legevisitten komme og da måtte jeg ligge helt i ro med hendene på dynen og ikke si et ord, bare svare på det som legen spurte om. Enda mer å tenke på. Hva er en legevisitt? Må jeg bedøves igjen? Damene på salen skravlet i vei og strøk over dynene sine. Jeg lurte på hvorfor, må jeg også gjøre det?

Og så gikk døren opp og 4 leger og flere sykesøstre kom marsjerende inn, alvorlig nikkende, løftet på dynen, så, nikket, snakket med hverandre, skrev, nikket igjen og gikk til neste seng. Endelig kom min onkel så jeg fikk beklage meg, få trøst og få svar på en uedelighet av spørsmål. Et var om legevisitten og da fikk jeg vite at den første legen var Ytri og han var som en gud på sykehuset. Han bestemte alt. Dette ble vanskelig. Hadde de eget fader vår også til denne guden? Tårene kom da onkel sa han måtte hjem og ta seg av bestefar og bestemor.

Det er rart hvor fort et barn kan tilpasse seg. Etter hvert som jeg ble kjent med damene på salen, sykepleierne og et par av legene, fikk jeg det riktig trivelig. Siden jeg kunne lese fikk jeg låne bøker og en av legene kom med nydelige bilder av filmen Snøhvit og de syv dvergene som da gikk på kino i Fram. Jeg fikk vite at jeg måtte ligge der i 14 dager, for da skulle de ta ut stingene. Nå så jeg ikke så mørkt på det lenger for det var stadig noe som hendte.

Ja, dette er et tilbakeblikk på den gang alt tok tid og folk hadde tid og brukte tiden på hverandre. Men bevares, det var den gang da vi ikke visste bedre.

Asta ( Håstein) Larsen