Wenche har ordet.

”Delegering” er et fint ord. Det innebærer at man har evnen til å betro sine medarbeidere oppgaver og ansvar. Gode ledere har ofte denne evnen, det er faktisk en del av deres suksessoppskrift.

Jeg skal IKKE utrope meg selv verken til en spesielt god leder, eller være i besittelse av alskens finurlige formler som gir meg suksess i mitt daglige yrke. Men jeg er slett ikke fremmed for å delegere. Imidlertid har min form for oppgave-og ansvarsdelegering et langt mer folkelig og gjenkjennelig navn. På godt norsk kalles det latskap.

Det sies om den verdenskjente franske forfatteren Alexandre Dumas at han betalte sine medarbeidere for å skrive for seg. Han må ha vært usedvanlig heldig i sine valg av betalte penneknekter. Jeg håper han ga dem en anstendig lønn. Det burde han ha råd til, tatt i betraktning hans himmelstormende suksess med romanene ”De tre musketerer” og ”Greven av Monte Christo”. De hører til blant verdenslitteraturens absolutte klassikere, og så får man bare spekulere i hvor mye Dumas selv har æren for det. Fungerte gjorde det i hvert fall.

Denne gangen akter jeg å gjøre det samme. I skrivende stund er vi akkurat ferdige med andre lineturen vår, og siste halvdel hadde vi med oss to nybegynnere. Den ene var min nevø, 18 år gamle Johan Landøy. Den andre var datteren til maskinist Terje, 18 år gamle Wenche Sandøy. Wenche og jeg ble enige om at hun skulle skrive ned sine inntrykk fra turen, og så skulle jeg sy i hop en artikkel av det. Nå er jo ikke jenter som mannskap på større fiskebåter noe særsyn lenger, men vi tenkte det kunne være interessant å lese en ung pikes blodferske inntrykk fra sin første tur til havs.

Først litt om turen: Den gikk alminnelig bra. Fiskeriet foregikk på de tradisjonelle feltene våre i EU-sonen, nordøst og nordvest av Shetland. Fisket var jevnt brukbart, og vi og M/S ”Leinefisk” lå side om side og hadde det nærmest som plommen i egget, selv om vi var uten fjernsyn siste halvdelen. En motor oppe i antennen klikket, og dermed måtte vi klare oss uten både fotball-EM og andre livsnødvendigheter. Det var nærmest unntakstilstand de første dagene, men etter hvert avfant vi oss med situasjonen. Den som fikk lide mest av vår mangel på fjernsynstilbud, var nok skipper Stig Sundnes på ”Leinefisk”. Lange telefonsamtaler erstattet mangel på TV, og min gode venn Stig var sikkert mang en gang arm og lei av en talestrøm som aldri tok slutt. Det kunne minne om mannen som fortalte en arbeidskollega at fjernsynet hadde streiket kvelden før. ”Hva gjorde du da”, spurte kollegaen. ”Jeg ble simpelthen sittende og prate med kona. Hyggelig dame, forresten”.

Hyggelig er også Wenche, med sitt litt beskjedne og stillfarende vesen. Det skal man forresten ikke la seg lure av. Hun er aktiv i tae-kwon-do-miljøet i hjemfylket, og for noen måneder siden gjorde hun bortimot rent bord i Vestlands-turneringen i Bergen. Hun er en meget talentfull dame som ikke går av veien for en utfordring, men la meg ikke foregripe noe. Det er bedre at hun får fortelle selv. Hermed, gode lesere, overlater jeg ordet og pennen til Wenche:

Hei. Jeg heter Wenche Sandøy, og er 18 år. Jeg kommer fra det lille øysamfunnet Bulandet, der fiskeri alltid har vært en helt essensiell del av livsgrunnlaget. Min far, Terje, er maskinist og medeier i M/S ”Sjøvær”. Jeg går til daglig på videregående skole i Førde. På fritiden min driver jeg med tae-kwon-do, og ellers er jeg glad i tegning og diverse håndarbeid.

De fleste fedrene hjemme driver med fiske i en eller annen form, og er dermed borte fra hjemmet en del. De har ikke alltid tid til å ta barna med på sjøen, så det sies at det ofte blir besteforeldrenes oppgave å lære barnebarna de ymse finessene. Tidene forandrer seg som kjent, og det kan synes som om fiskeri ikke lenger er et selvfølgelig yrkesvalg. Vi får det ikke inn med morsmelken på samme måte som våre forfedre gjorde.

Når jeg sier at jeg kommer fra Bulandet, så tror folk at jeg har full greie på alt som har med fiske å gjøre. Slik er det dessverre ikke. Jeg føler at jeg burde kunne litt mer om dette. For noen måneder siden spurte pappa min bror, Bjørnar, om han hadde lyst til å bli med en halv tur. Der og da fikk jeg det for meg at dette hadde jeg også lyst til å prøve. Man var litt i stuss i og med at jeg var jente, men det var positivt svar over hele fjøla. Flere av venninnene mine trodde jeg tullet når jeg sa at jeg skulle om bord i ”Sjøvær” i sommer, men slik ble det.

Jeg hadde hele tiden hørt at jeg sannsynligvis ville bli sjøsyk de første dagene, med tanke på ukjente lukter, lyder og ikke minst bevegelser. De fikk dessverre rett. Da jeg våknet første morgenen, så var det å hive seg over toalettet. Det ble ikke siste gang den dagen. Da jeg senere fikk høre at det antagelig ville bli en del slingring de nærmeste dagene, begynte jeg å se litt mørkt på dette. Men etter hvert som jeg kom meg i arbeid, så gikk det bedre. Etter noen dager begynte sjøsyken å slippe taket.

Noe av det som var litt vanskelig i starten, var å lære seg navnet på de ulike arbeidsoppgavene. Så som å kveile, koste, mate, bløgge og sløye. Men etter en stund skjønte jeg faktisk hva de øvrige mente når de sa hva jeg skulle gjøre. Det var litt flaut å innrømme dette, med tanke på at den eldre garde kunne alt dette på rams da de var på min alder. Enkelte av oppgavene gikk ganske bra helt fra starten av, men så var det selvfølgelig enkelte ting som jeg slet atskillig mer med. Det er sant som det sies; enkelte ting takler jentene bedre enn menn, og omvendt. Men her går alle oppgaver på tørn, så det var bare å fortsette å prøve. Jeg innrømmer glatt at mannskapet oppviste englers tålmodighet, spesielt når det gjaldt kveilingen min, men nå kan jeg faktisk si at jeg behersker kunsten noenlunde bra. I lavt tempo, riktignok.

I løpet av turen ble jeg spurt om hva jeg savnet mest ved å være enslig dame i lag med bare mannfolk om bord på en båt, langt fra land. Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg simpelthen frem til venninner og kvinnelig selskap. Merkelig nok syntes karene akkurat det samme……….

Ellers savnet jeg egentlig ikke så veldig mye. Det kunne til nøden være å befinne seg langt til havs i dårlig vær, mens alle hjemme hadde finevær, og kunne delta i alskens evenementer i lokalsamfunnet. Da var det surt å være på sjøen.

Det øvrige mannskapet var innforstått med at det skulle komme om bord en jente denne turen. De kjente min bakgrunn og visste hva jeg het, mens jeg aldri hadde sett mange av dem før. Alle har vært veldig interessert i hva jeg synes om dette livet, hvordan jeg trodde det ville gå etc. De har vært veldig hyggelige, og har stadig spurt om hvordan jeg har det. Det er muligens ikke så vanlig at en jente på min alder prøver seg på sjøen sånn helt uten videre. Dermed syntes de kanskje at det var spennende å se hvordan jeg taklet det.

Nå er turen slutt for denne gang, etter tre og en halv uke. Jeg synes dette har vært spennende, lærerikt, utfordrende og artig. Når folk spør hva jeg synes om dette livet, så har jeg bare gode tilbakemeldinger, til tross for sjøsyke, små kutt, en klemstret finger og litt ømme håndledd. Men jeg må tilstå at jeg er veldig glad for at det var med en nybegynner til; Johan. Ham kjenner jeg godt fra før av, og dermed hadde jeg en i samme situasjon å jobbe i tørn med. Hans gode humør og evne til å storme rett på tingene, var til god hjelp. I tillegg var de to andre på skiftet hyggelige, og fulle av liv og røre. Det har utrolig mye å si.

Jeg erklærer meg herved hjertens enig i at når det er sol og vindstille, og en kan stå fremme i dragerluken og kleppe om bord en masse fisk, så er dette verdens beste yrke. Spør noen meg om jeg har lyst til å prøve igjen, så er svaret definitivt JA.