FISK OG FOTBALL.

Disse tankene kom snikende midt under fotball-VM i fjor. Italia og Frankrike var sendt hjem i skam, de afrikanske lagene gjorde det langt dårligere enn antatt, og England tapte 4 – 1 for Tyskland i åttendedelsfinalen. Kampen ble som vanlig et neglebitende drama, der spekulasjonene vil gå til evig tid om hvordan kampen ville ha utviklet seg hvis Frank Lampards mål hadde blitt rettmessig godkjent. Noen vil mene at England bare fikk som fortjent, og at historien tilbake til finalen i 1966, med den famøse ”Geoff Hurst goal” ble oppgjort en gang for alle. Dem om det, men historien er en lite pålitelig medspiller i internasjonale fotballkamper. Den er snarere en kilde til vemodig ettertanke, der lagene som spilte den vakreste og mest severdige fotballen ikke rakk helt frem. Eksemplene er bare så altfor mange. Ungarn, som bare tapte en eneste kamp på seks år, men det var dessverre VM-finalen i 1954. Nederland, som med Johan Cruyff i spissen begeistret en hel verden med sin ”total-fotball” i 1974, men som tapte for Vest-Tyskland da det gjaldt som mest.

Kroneksempelet finner vi i Spania-VM i 1982. Ennå kan det gråtes bitre tårer over skjebnen til et lag som verden etter min mening aldri har sett maken til. Brasil vant alles hjerter med et spill som måtte få selveste Gud til å glemme alle sine daglige gjøremål, og bare se på i måpende beundring. Det var egentlig ganske merkelig. Keeperen var direkte håpløs, forsvar hadde de knapt og angrepet var ikke all verden, det heller. Men midtbanen var skapt i himmelen, med den kjederøykende, legeutdannede lagkapteinen Socrates, ballkunstneren Zico, den målfarlige arbeidshesten Falcao og skuddfenomenet Eder. Sammen utgjorde de en kvartett der gudebenådet eleganse, frekke hælspark og mål i bøtter og spann gjorde den ene oppvisningen mer spektakulær enn den andre. Det var samba, karneval og fyrverkeri i et omfang som til dags dato ennå ikke er blitt kopiert, og sannsynligvis heller aldri vil bli det. Men i mellomrunden, mot Italia, gikk det galt. Kyniske italienere prikket inn ett mål mer enn Brasil. Tragedien var et faktum, alles kjæledegger var ute av VM og resten av mesterskapet ble bare et antiklimaks. Italia vant, noe som knapt nok huskes. Derimot glemmer man aldri Socrates’ majestetiske eleganse, Zico’s utrolige frispark og Eder’s nådeløse kanonskudd med en skru som nesten brøt med fysikkens lover. Det var et nitrist eksempel på at skjønnhet og kunst måtte gi tapt for kynisme og mafiøs sluhet.

Dette ble en lang digresjon, og jeg får min fulle hyre med å hale meg inn igjen på sporet, som er norske fiskerier. Mange vil nok mene at avstanden mellom aktørene i norsk fiskerinæring og fotballspillere a’la Cruyff og Socrates er helt enkelt uoverstigelig.

Tja…… Vi får se. Norsk fiskerinæring er faktisk ganske vakker å se på. Den har i seg en masse faktorer som ethvert næringsliv i enhver nasjon kan være rettmessig stolt av. Den bringer store valutainntekter inn til landet, den sysselsetter en masse folk, den sørger for god og næringsrik mat til store deler av verden, den er moderne og fremtidsrettet, ressursene er godt ivaretatt og forvaltet og den har dyktige ressurspersoner på alle nivåer. Selvsagt kan samspillet mellom lagdelene knirke litt av og til, men næringen kan i gode øyeblikk spille blendende vakkert og spektakulært. På vinterstid, i den mest hektiske sesongen når alle hjul går for fullt, viser næringen seg fra sin beste side. En topp moderne flåte bringer til lands sild, torsk, sei, hyse, lodde og kolmule i uhorvelige mengder. Industrien i land går på høygir, hele kysten syder av intens aktivitet og telefonlinjene gløder til våre kunder ute i verden. Jeg er brennsikker på at motstanderne våre ville ha gitt hva som helst for å befinne seg i våre (fotball)sko. Vi har ressurser, vi har kompetanse, vi har gode fasiliteter både på sjø og land og vi drar lasset selv uten økonomisk bistand fra statlige myndigheter. Alt i alt blir dette et lag som er fullt ut kapabelt til å gå til topps i enhver turnering.

Men gjør vi det? Står vi, når alle slag er utkjempet, på toppen av seierspallen med Jules Rimet-trofeet i hendene? Er vårt gode spill nok til å sende oss til finalen, og vinne den, eller har motstanderne overlistet oss med taktisk smartness, rått spill og sabotasjemetoder? Må vi innse at vakkert, severdig spill og fair play rett og slett ikke er godt nok i en turnering der kampene skal vinnes for enhver pris?

Det er når vi kommer til lands med en god fangst at disse tankene melder seg. Salget blir i ni av ti tilfeller en nedtur. Råstoffet er fisket med line, et redskap de fleste er enige om er det mest ressursvennlige som finnes. Bestandene vi fisker på er godt forvaltet, og i god vekst. Havet er rent. Fisken er enten iset fersk etter alle kunstens regler, eller frosset umiddelbart etter sløying og vasking. Kvaliteten er uovertruffen. Likevel slår kjøperen ut med hendene og forteller om alskens viderverdigheter ute i markedene som betinger en pris langt under det man med rimelighet kunne forvente. Eksempelvis lange og brosme omsettes per dato til priser som var gjengs midt på 80-tallet. Det er nesten latterlig. Torsk og hyse har falt dramatisk på tre år, og viser få tegn til å ta seg nevneverdig opp igjen. Prisen på iset lange til lutefiskproduksjon i Sverige er i dag 30 % lavere enn den var for ti år siden. Det fortelles om store vanskeligheter på det svenske markedet, der det viftes med den pillråtne rødlisten som om den var De 10 Bud i original utgave.

Mer skal det altså ikke til, og det på et marked som ligger vegg i vegg med oss. Kjøperne er av den oppfatning at produsenter av alternative matvarer vil inn på dette markedet, og bruker alle tilgjengelige midler for å skvise en brysom konkurrent. Hvis de har rett – og det tror jeg de har – så er dette et klassisk eksempel på hva norsk fiskerinæring må hamle opp med ute i markedene. Produsenter av kjøtt, fjærfe, pangasius og alternativ mat i det store og hele bruker ethvert triks for å lage krøll for oss. I allianse med naive, men pengegriske miljøgrupperinger sørger de for at produktene våre velges bort. De får god hjelp av våre egne. Kurt Oddekalv er å sammenligne med tilskueren som kler seg kliss naken og springer ut på banen for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Spillerne må bruke energi og krefter på å hanke ham inn igjen, med tap av konsentrasjon som resultat. Vi må slukke branner der vi i stedet skulle drive godt, konstruktivt og innbringende salgsarbeid . Useriøse tradere presser prisene ned, i trygg forvissing om at de har sine marginer uansett. Andre må rydde opp etter dem.

Vi må bare innse det: Vakkert spill holder ikke alene. Da ender vi i mellomrundekampen mellom Brasil og Italia i 82-VM, der benbrekkingstyper som Claudio Gentile, Guiseppe Bergomi, Gaetano Scirea og Antonio Cabrini effektivt knuste drømmen om at det vakre og spektakulære ville vinne. Man må ta til etterretning at et vinnerlag ikke kan bestå utelukkende av artister. Finn plass til noen sluggere som behersker alle spillets bakgårdsmetoder, og som ved sin blotte tilstedeværelse gir klar beskjed om at her gis det ikke ved dørene. Ett og annet gult kort får våge seg. Ermene må brettes opp, taklingene lukte svidd og motstanderne halte motløse av banen med solide tap i sekken.

Skal motstanderne skrive læreboken, så får de også avfinne seg med at de øvrige lagene spiller etter den.