Skalden fra Bulandet.

”Spar oss”, tenker leserne. Her får vi side opp og side ned med selvskryt fra denne pompøse skomakerpoeten i Måløy, som har fått det for seg at hvis man kan slå i hop noen nødrim, så er man berettiget tittelen ”skald”. Kan noen vennligst fortelle ham at oppgaven som spaltist i ”Norsk Fiskerinæring” er å sette fingeren på de mange problemstillingene næringen sliter med i det daglige, og ikke plage leserne med tullete vers.

Så sant som det er sagt! Skal man titulere seg som skald, så må det mer til enn noen ynkelige vers som til nøden kan passere i et hefte med bryllupssanger. Man må kunne ordlegge seg både skriftlig og muntlig, bygge ord og setninger rundt vektige temaer, være vel bevandret i kulturen og historien, ha pondus og autoritet, og – ikke minst – kjenne sin besøkelsestid og sitt publikum.

Slik er det, og dermed har nok leserne skjønt at overskriften ikke refererer seg til undertegnede. Skalden fra Bulandet heter ikke Øystein Sandøy. Han heter Jardar Melvær. Gårdbruker, fisker, kulturpersonlighet, skribent, taler, dikter, lokal drivkraft, politiker, humorist, toastmaster og alles venn. Listen er endeløs. Hans stilsikre penn, formuleringsevne, taleførhet, kunnskaper, kulturelle ballast og treffende humor har jeg for lenge siden akseptert at jeg aldri vil komme i nærheten av.

Nå er det godt mulig at leserne bare blar videre. De er ikke interessert i å lese om en mann de aldri har hørt om, og som bare har perifer tilknytning til fiskerinæringen. Men Jardar og hans like har enorm betydning i de allehånde bygde – og kystsamfunn. De er de kulturelle bærebjelkene. De kan ordlegge seg skriftlig og muntlig, de kjenner historien ut og inn, og de er de første man henvender seg til når noe skal skrives eller oppleses. De står fremst i rekkene når et prosjekt skal dras i gang og gjennomføres, og en 17-maifest arrangeres. De står høyt oppe på listene ved kommunevalg. De nyter tillit i alle leire på grunn av et aldri sviktende engasjement for bygdesamfunnets ve og vel. De er kort sagt en Erik Bye i et format som er tilpasset deres respektive hjemsteder.

Hvem er så denne Jardar? Det kunne det skrives en lengre avhandling om, men det vil ikke Jardar tillate, beskjeden som han er på egne vegne. Dermed blir det stikkordsformen: Gift med Eli, far til Reidun, Asmund, Frida, Trude, Gard og Synnøve. Bosatt på øya Melvær, midtveis mellom Bulandet og Værlandet, der han i alle år har drevet gardsbruk, samt fiske rundt hjemtraktene i tillegg til en linetur til havs for mange år siden med M/S ”Værland”. Arvelig belastet, da en av hans forfedre var skuespilleren, lensmannen og dikteren Kolbein Melvær, som ble en mentor og forbilde for selveste Jakob Sande. Mangeårig representant i Askvoll kommunestyre, der datteren Frida ved valget i år ble kommunens første ordfører som kommer ute fra øyene. En milepæl aldeles, og Jardars faderlige stolthet var fullt ut berettiget.

Det er først og fremst Jardars penn og fremføringsevne som knytter ham opp mot fiskeriene. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde ubegrenset med spalteplass til rådighet. Da kunne jeg ha gjengitt hans dikt og prologer i sin helhet. Det lar seg dessverre ikke gjøre, og dermed blir det bare et lite tverrsnitt av det Jardar har skrevet og fremført opp gjennom årene. Han er blant annet en eminent filosof og historieforteller. Her er noen eksempler: På nynorsk, selvsagt.

Ei gamal dame hadde levd så lenge at ho hugsa det fyrste flyet som flaug over bygda. ”Kva er dette”, spurde ho då det passerte over hustaket. ”Er det dommedag”? Men etter å ha lytta ei lita stund, la ho til: ”Nei, det er ikkje nett den lyden, heller”. Skal vi tru dei som har greie på slikt, så er det nærliggande å tru at den økonomiske enden er nær, men tek du ein handletur på byen og høyrer klangen frå kasseapparata, så er det ikkje nett den lyden, heller.

Jardar stusser litt over behovet for den indre kystvakten. Jeg siterer:

Sist sommar var vi på sundagstur til ei lita vik vi ofte søkjer til i slike høve. Det sosiale samværet var fyrsteklasses, men best som vi ligg der og nyt livet, så sig det framom neset eit gråmåla fartøy. Eit krigsskip, der folk med gull på ermane gjev seg til å granske oss med kikkert. Ja ja, tenkte vi. Marinegastar er vel som anna folk. Dei er vel ute og kiker på lettkledde damer i godveret.

Men så gjekk det opp for oss: Det var fienden dei heldt auga med. Vi fekk det travelt med å hugse på om nummeret på den gamle færingen var det rette, og om vi hadde fjerna den fjerde gummimakken som vi i all stillheit hadde sett på dorga kvelden før. Var redningsutstyret i samsvar med regelverket, og hadde vi i det heile lov til å opphalde oss i denne vika?

No skal sanninga seiast: Dei skaut ikkje på oss, eller synte anna form for fiendtleg haldning, men då den bolde krigsmann forsvann bak nærmaste holme, så kjende vi at sola skein ikkje heilt på same måten lenger.

Jardar liker stekt lyr, og har klokkertro på at nevnte fiskeslag har gjort underverker for folk langs kysten. ”For å halde hormonbalansen i orden, nytta Østens folk seg av horn frå ymse dyr, og spord og finnar frå ulike haifiskar. Kystbuen har lyren. Dei som har granska slike ting, har funne ut at etter Svartedauen var det på kysten at folketalet tok seg fortast opp”.

Ordet ”rovdrift” klinger ikke godt, men Jardar erkjenner at det å overleve setter sine krav. Skal man hangle gjennom, så må det drives litt rovdrift: ”Bøndene på miljøet. Fiskarane på ressursane. Industrien på arbeidskrafta, og politikarane på oljemilliardane”.

Som dikter og skald i et lokalsamfunn har ikke Jardar sin like. I 1976 fylte Norges Fiskarlag 50 år. I Bulandet ble det markert med en førjulsfest i fiskarheimen, der kveldens store høydepunkt var Jardars prolog i sakens anledning. Den litt eldre garde vil huske den tidens store temaer: Kvoter, havrett, Jens Evensen, delelinjer etc. Dessverre tillater plassen bare et utdrag, men jeg håper at et visst inntrykk kan dannes:

Kva kunne det vere for akter og drag,

som førde fram til eit fiskarlag?

La meg få lov til å vere so fri,

og gå attende til gamal tid,

då folket budde i holer og telt,

og levde av fisk, og dyr som vart felt.

Då var det so enkelt for kvar ein mann.

Dei rådde fritt over hav og land.

Skaut du eit dyr, eller fiska ein hå, (hå; pigghå)

så var det ditt; det som du klarde å halde på.

Var det nok til alle, var allting vel,

minka det, slo dei kvarandre i hel.

Soleis var livet i gamal tid,

det var enten å vere, or not to be.

Med utvikling veit vi, det fylgjer so mangt,

mellom anna, den gamle reguleringsmetoden forsvant,

so livsmåten rundt om i mange heimar,

vart regulerte med beltereima.

Ei fiskar var fattig i gamle dagar,

der omkvedet var: Det er eingong so laga.

Alt som gjekk gale på sjø og på land,

vart berre lagt i Vårherre si hand.

Og somme vart hjelpte, ja visst har det hendt,

men ofte kom hjelpa so syrgjeleg seint,

at folk byrja sjå at lukka ho føl (føl; følger)

den som best greier å hjelpe seg sjøl.

Vi veit korleis andre grupper for åt,

men slikt gjekk ikkje godt i ein fiskebåt.

Det var ikkje berre for dei til å peike,

eller setje seg ned på ræva og streike.

Då svalt du roleg og stilt i hel,

og ikkje ei jæ….. politikarsjel

lovde så mykje som salt i ein graut,

så fort du var nytta som stemmenaut.

Soleis har det vore heilt fram til i dag.

Du var som ein utegangar pålag, (pålag; omtrent)

som tok si næring, der den var å finne.

Men klipte deg gjorde dei, like på skinnet.

No har det snudd seg, vi ser kor det går.

Vi er komne over dei magre år.

Vi har kjempa med armoda nær inn på kroppen,

men no er vi med i pengegaloppen.

Så no, som alt gjekk so aller best,

dreg det so smått opp til uver i vest.

Vi har vore for flinke te rane, (te; til)

av sild, og av torsk og hå.

Mange ser ut til å ane

ein botn i havet og.

Kva er her no å gjera?

Det vart ikkje tenkt på i går,

at rikaste stabbur i verda

ligg uta i stranda vår. (uta i; utenfor)

Vi og har ansvar for dette,

for mat, til titusentals bord,

så fleire kan ete seg mette,

rundt om på ei svolta jord.

No står vi på nytt ved ein korsveg og ser,

og veit ikkje kva for ei lei det ber.

Havet, som eingong var fritt og vilt

skal delast, med grenser og forbodsskilt.

I vest sit eit nihaua troll på vakt, (nihaua; nihodet)

og oppe i nord går ein slagbjørn på jakt.

Han Evensen er nok ein gasta kar,

heilt sikkert, til slikt, den beste vi har.

Men kva kan han få av eit nihaua troll,

og kva vil det krevje av skattar og toll?

Tenk kva det blir utav rot og søl,

når haua er innbyrdes usamde sjøl.

Oppe i nord går ein bjørn som sagt.

Han lite vel helst på si……. supermakt. (lite på; stole på)

Fortel meg ein gong; kven kan få honom spak,

og kor har han sleppt der han fyrst har fått tak?

No kan dei vise, som sat til råds,

og skreiv traktat ned i Helsingfors,

at folkeretten til grunn vert lagt,

og ikkje truslar om våpenmakt.

Men oftast er alt du vil få av dei raude:

Sigden på strupen, og hammaren i haue.

Mot slutten kommer Jardar inn på et fiskarlags betydning i et lokalsamfunn:

Berre snu deg, og sjå deg ikring.

Du ser det so godt på så mange ting,

på hamner og vassverk, vegar og bru.

Kven har ikkje gått i bresjen, skal tru?

Oppslutning om laget er 100 prosent,

eit tal som er både rundt og pent.

Av og til ryke vi opp og krangle,

det skulle no elles berre mangle.

Diskusjonar av ulike slag,

friskar fint opp på ein kjedeleg dag.

Men stort sett så går det i ro og fred.

Dette at alle får vere med,

Og seie si meining, og kome med råd,

det er demokratiet; på grasrotnivå.

Jardar slutter av slik:

Til dei som frå notarua (notarua; not-haugen)

starta det heile so bra,

og hadde viljen og trua:

Eit tre gonger tre hurra!

Vi hugsar at steinalderværing

slutta seg saman i lag,

i kampen for ungar og kjerring. (kjerring; utt. kjering)

La gjelde det same i dag.

Til dei som frå trålar og færing,

skal få fiskarlagsskuta i hamn:

Til lukke med navigering,

og arbeidet vidare fram.

Til slutt er det alle sin vilje,

at dei som til styre er sett,

får framsyn til sjå, og skilje,

klårt mellom rangt og rett.

Som sagt, dette var bare bruddstykker. Hvis redaktøren en dag skulle få lyst til å gjengi dette skrivet i sin helhet, så står Jardar og undertegnede med glede til rådighet. Men jeg håper at denne artikkelen kan tegne et lite bilde av den betydning og posisjon disse ”unsung heroes” har i et lite bygde – og kystsamfunn. Julius Cæsar sa i sin tid at folket trengte brød og sirkus. Sirkus er i dette tilfelle åndelige verdier. Det var underforstått at den som sørget for det ene, ikke kunne bidra med det andre.

Jardar Melvær sørger for begge deler.