Merknad frå Heimesideskrivar:  Her kan ein lese prosjektoppgava som Pernille Rutledal Olsen skreiv om Bulandet i 2005 på Steinerskulen i Bergen. Heimesideskrivaren hadde berre tilgang til prosjektoppgava ark for ark, slik at rekkefylja av tekstane her sikkert er forskjellig frå orginalen. Bilda her og på orginalen er og forskjellige. Den praktiske delen av prosjektoppgava, ein modell av Bulandet m/ båter, hus, bruer og veier, han ein beskue på Mattern-Bua dersom nokon skulle ha ynskje om da. Pernille skriv på bokmål, men prosjektoppgave er godt lesbar for det.

 

 

FORORD

 

LETER DU ETTER FOLK MED HAVET; KOM TIL BULANDET.

 

 

Naturkreftene ute  med havet, det spøker en ikke med. Selv om det er dager der havet viser seg fra sin beste side, med solskinn og blankt glitter i  havet er det også dager der havbunnen kommer opp for å vise seg. Nei havet spøker man ikke med når det blåser fra nordvest og regnet pisker de høye bølgene som har tatt mange liv. De som bor midt ute i dette kan ikke komme seg unna. Det vet folket som bor på Bulandet. Sammen med den spesielle bergarten, er det mennesker som holder oppe Bulandet. Bulandet har vært et sentrum for fisker folk gjennom tidene, spesielt under silde fiske. Men hva er det som har gjort at folk vil bosette seg på en slik plass der det eneste en kan se er hav og mer hav.  En kan stå på en av utsiktplassene og dreie seg rundt 360 grader og bare se holmer og hav. Opplevelsen er å ta på. Det å stå på broen som forbinder Kjempeneset med Nikøy når det er kraftig styrke i vinden er også en opplevelse. Der står en med termodressen og ligger på vinden hvis man har tid. Prøver en å gå merker en fort at beina ikke går der du vil, men følger vinden. Det er ikke lett å komme seg fra det ene stedet til det andre med sterk kuling under beina.  Den vakreste opplevelsen jeg har hatt der ute var da nordlyset strekte seg over hele himmelen. Det var vindstille og stjerneklart, salt fuktet luft, havet hadde tatt en lang pause og himmelen delte nordlyset med oss som var på Bulandet den kvelden.  Det var vanskelig å komme seg i hus den kvelden, men minnet dukker opp hver gang jeg hører ordet Bulandet. Hva er det som holder folket, er det  familie, venner, uvenner, kakebesøk, arbeid, fisk, skole, kirken eller naturen? Det ville hvert fall holdt meg en stund der.  Mennesker har der vært lenge, no er det ca 260 mennesker. Men det burde vel vært et menneske for vert skjær, holme og øy. Da kunne manntallet vært like mange som dagene i året.  

Faunaen i Bulandet er typisk kystfauna, med mild vinter og kjølig sommer, kystlynghei er den dominerende der som stort sett langs hele vestlandet.
Bulandet fikk i 1970 intern vei som bindet sammen flere av øyene.  To år senere kom passasjerbåten “Landøy” med kortere reisetid til fastlandet.

 

 I 1980 kom godsruta “Tansøy”  med bedre kommunikasjon for gods og transport av biler, det ble løftet med kran. 1989 kom det ferge kai og med det ble det oppstartet ferge rute med fergen “Næsøy”, den gikk  mellom

Askvoll- Værlandet- Bulandet.

De siste 15 årene av offentlige og private investeringer i Værlandet - Bulandet:

 

* Privat næringsliv   - ca. 110 millioner.

* Offentlige investeringer   - ca. 40 mill.

*Privat husbygging   - ca. 75 mill.

*Samlet investering   - ca. 225 mill.

 

Krisian Elster sier:

     “Ude ved kysten har folket alt fra havet.

       Fra havet har det føden, fra havet har det sine sindsindtryk.

       Havet opdrager gutten, havet udvikler manden, og havet begraver ham.”

 

Dette synes jeg var en god forklaring på hvordan det var i eldre dager.

Kvinnene ble ikke nevnt her men kvinnens forhold til havet var nok like nært.

Hvordan er det i dag? Er menneskene like avhengige av havet no som den gang?

Det meste av arbeidet til innbyggerne er relatert til hav og fisk. Om de ikke er like avhengige som den gang, så er de likevel preget av havet.

Det er blitt med årene et ettertraktet ferie sted, og det går på deltid, å leve på turister. De har et flott lokalt museum som heter “temaparken” det omhandler for det meste om  krigen og tiden før i gamle dager. De har utstillinger relatert til gamledager og  fiske og krigen. Krigen har lagt sine spor, men likevel er det fisker samfunnet jeg har konsentrert meg om. 

 

Jeg hørte folk snakke om Egil soga, at det sto noe om Bulandet der. så jeg måtte lese denne soga for å se det svart på hvitt og jeg fant det som så mange hadde snakket om.   

   “ (…)Før Eirik rodde ut på denne leidangsferda,  gjorde han Egil utleg over heile Noreg, og det skulle være fritt for alle å drepa han.  Arinbjørn var med kongen i leidangen, men før han fór heimefrå, la Egil til havs med skipet sitt og styrte til eit  utvær som heite Vitar; det ligg ut ifrå Alde , utanfor hovudleia. Der var det fiskarfolk og godt høve til å spørja nytt. Han fikk da vita at kongen hadde gjort han utleg. (…)”  dette fant jeg i egilssoga omsett av Leiv Haggstad, Revidert av Magne Heggstad  og utgitt av det norske samlaget, Oslo 1994.

( Alde  er øya Alden i Sunnfjord.)

 

 

                     Flyfoto. Tatt fra Bulandet Grendalag sin hjemme side.

Da Bulandet het Bue havnet stadig posten på Bud i Trøndelagskysten, og da Værlandet het Værøy ble posten sent til Vøræy i Lofoten, de kløktige sjelene i postverket innså at de drev å sendte posten feil, de ble navnene forandret og har blitt på den måten siden den tid. Andre mener at Bulandet fikk navnet fordi det var så mange buer på landet der ute. Folk forelsker seg i den lille plassen og det er mange som vet hvor Bulandet er. Fremtid er ukjent, vil Bulandet overleve fremtiden. - De sier selv de vil klore seg fast. Utviklingen har vært stor, vil den bare vokse? Kan de bare leve av fiske? Er turismen det nye levebrødet? Får Bulandet frie tøyler til å utvikle seg?

Hva kan gjøres?  

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

De spesielle små ting.

Konglomerat ( Devonperioden)

På Bulandet finner man en spesiell bergart, konglomerat. Det består av grus og stein som etter millioner av år har blitt til fjell. Stein og grusen stammer opprinnelig fra sognefjorden der isbreene formet fjordene og skylte vekk stein. Bulandet er altså avfalls fjell omdannet til holmer og skjær. Fjellet har sine ulemper som bruksvare. En anbefaler å bruke vanlig stein vist man skulle trenge større steinblokker til byggearbeider og lignende, for konglomerat steinen har lettere for å dele seg enn den vanlig stein. Derimot er vei bygging noe som egner seg bedre for denne type stein, fjellet er perfekt å sprenge og ligge i fylling. 



Konglomerat.

 

Blåstjerne

Scilla verna som Blåstjernen heter på latin, hører til liljefamilien. Det er en sjelden blomst som trives best ytterst ute på øyene i havlandskapet. Der iblant er Sandøyna en av de stedene der det er mang en denne sjeldne blomsten.

Scilla verna er en flerårig blomst, rot av løk og kan vokse seg opp til 10- 15 cm i høyden. Det ligger i navnet til blomsten, blåstjerne, den er  blå, med seks kronblad som ser ut som en stjerne i toppen av en rett stilk. Den blomstrer om våren den kan bli sett allerede i slutten av mai. Hvordan har denne blomsten kommet fra? Det mest sannsynlige er at vikingene har tatt med blomsten da de hentet fôr fra Blåstjerne-rike trakter som fra Orknøyene, Shetland og Skottland.


Blåstjerne eller Scilla Verna

Dyreliv.

Hvem andre en menneskene har bosatt seg på Bulandet. Kobbe, oter og mink er der, minken er opprinnelig fra Amerika, den kom her pga sin fine pels, men rømte fra pelsfarmene og menget seg inn i norsk natur. Etter at minken kom til Bulandet har fuglene følt seg litt mer utrygg, for mink er veldig glade i deres egg og har nok skylden for at noen typer fugl ikke hekker her mer, men det ser ikke ut til å knekke hele bestanden av det fuglerike ute på holmene. Den kongelige havørn svinger seg over Bulandet, det er ikke et uvanlig syn.  Det er et slikt rikt liv av fugler at flere holmer og øyer er blitt fredet for deres hekking.

Hjorten har kommet seg ut på øyne også, den har spredd seg fra fastlandet. En annet fastlands dyr som en finner her ute er  piggsvinet, den har fått en spesiell plass på Bulandet. Piggsvinet  ble tatt med av mannesket og de har været en velsignelse for bygda er det sakt, den utryddet nesten all klip som var en pes og plage for innbyggerne. I 1999 var det et sjelden funn mellom Bulandet og Kinn. Jan Arild Landøy  dro opp noe mer uvanlig fangst fra havet vest for Temba, mellom Bulandet og Kinn. Den kjempe svære heksekrabben som kom i garnet den dagen ble levert på fiskemottak i Bulandet, og her ble den sendt videre av Petter Nikøy til Akvariet i Bergen. Krabben var på 2,5 kilo. Det har blitt fisket 7 -8 heksekrabber rundt Bulandet på den tiden. Problemet er å levere krabbene til land, Jan Arild lykkest denne gangen. Biolog Kees Ekelids kan fortelle til Firda i forbindelse med heksekrabben, at krabbe fangsten er svært  sjeldent ikke bare i Norge men også ute i den store verden. En annen spesielt hav dyr ble oppservert i Bulandets farvann i 2004. Hva slags dyr dette var fikk de aldri vite helt konkret svar på. Steinar Bauge fikk øye på en fisk han aldri hadde sett maken til i sitt liv før, heldigvis fikk han dokumenterte med fotografi som han sendte til Firda. Fisken var helt hvit og var mye bredere fremme enn bak, finnen på toppen bevegde seg i sakte myke bevegelser. Bauge troe kanskje det kan være en Sydhavsfisk som har kommet nordover i varmen.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Rune Thistel .

Rune bor på Kjempenese midt i tettbebyggelsen av barnefamilier. Jeg har kjennskap til denne mannen, men jeg har aldri snakket med ham før. Når jeg snakker med bekjente om hvem jeg skal intervjue, eller slå av en prat med, for å få litt historie om Bulandet, er det Rune som stadig blir nevnt. Det er tydelig at han kan ett og annet om Bulandet da.

Jeg kommer inn til familien der får jeg kaffe av konen, den er kjøpt og blandet i en foretning i Bergen, dette var jo koselig. Som de fleste hus i Bulandet er huset fult av slekt og unger. Her kommer jeg med båndopptakeren min og skal fange opp historier om stort og smått. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Men som samtalen begynner og kafeen drikkes, går det hele intervjuet av seg selv og dette var det jeg fikk ut av samtalen, skriver det mer som en sammenhengene tekst :  (svarene kommer på bulandsmål, men jeg velger å skrive på bokmål)    

Jeg lurer på om det er spor etter eldre dager her på landet. Spor etter første menneske?

 - Jo, etter mennesker er det noe stein ting og slikt, det er lite, og mindre blir registrert!

Det er sakt at Bulandet har vært under vann i eldre dager, og det kan en se tydelig på landet. Da de gravde på kirkegården på her Kjempeneset, fant de fjære steiner som lå under. Det er også funnet hval bein oppe i marken.

De første som bodde her ute, bodde ikke fast. Det var folk som kom under fisket. Det var bygdefolk som var her i perioder også reiste igjen, sis det!  Når det herjet svartedauden over landet er det lest i Egil soga at det ble oppservert 16 rykende skorsteiner utenfor Halsehågen, det skal vært etter svartedauden. Men det er no alt etter hvem som forteller sognet, det er no visse sannheter i soger. Men det har no vært oppe i 24 skorsteiner, vi kan si at det har røke skorsteiner om ikke hvor mang en, så det ha nok ikke vært folke tomt. Og etter denne tiden kan vi regne med at det ble fastboende.

 I sunnfjordsoga hadde Rune lest at det var rike folk som bodde ute i hav gapet. Men så må det antagelig ha vært nedgangstider. Handelsmenn fra byen eide øyer og holmer, Hermand på tangen var en av dem og de siste som solgte fra seg eiendelene til bønder var Amelden i Bergen.

Folket kom ut på salting. Folket kom fra fastlandet, så det var lite inngifting, for konene fra andreplasser. Folk er i slekt med hverandre ja, men det er mer langt uti. Ta stamm faren vår på ene siden her. ( det viser seg at vi har samme stamm far der ute fra, Rune har holdt litt på med slekt forskning.) han kom fra Lærdal, var dreng/husmann hos en Per Jermann,  på gården rode nr. 10. Drengen het Anders Benickson Styngje, (han ble far til Mathias Kjempenes. Mathias K. ble far til Edvart K. som fikk en sønn han ble kalt Mathias K. Og det er faren til min bestemor Maria (Kjempenes) Rutledal.)   
Det finnes folk her som ikke er i slekt og det er jo bra gjort på en slik plass. Men det er mye indre sogninger her ute.

 

Hverdags liv.

De fleste hadde nok dyr, par sauer og en gris. De som hadde plass hadde en ku, det var nok de som hadde kuer uten plass også. Vedlikehold av redskapene var viktig.

Om sommeren spadde de torv til vinteren, det er merker etter det på overalt på øyen, nesten få plasser der det ikke er merker etter torv oppsamlingen. Ellers om året seilet de til sogn med gjekte med fisk for å bytte til seg potter og annet.


Trærene som en kan se over alt på øyen har ikke alltid vært der. De kom på 70- tallet, før det var det sauer på alle hauger og holmer her. Det gidde dem ikke den store inntekten , men de holdt seg selv med kjøtt og melk. Gårdsbruk var det en del av , i Sandøyna var det tre gårdsbruk, ett på Kjempeneset, ett på Hillersøy, to på Nikøy, på Gjelsa kom det noen etter hvert, på Fedøy var det oppe i fire stykker og Gjørøy var det to, så det var gårdsbruk på de fleste plasser den tiden. 

 

Forholdet  mellom Værlandet - Bulandet har vel ikke vært så hakkende galen, siden det har lagt så lang fra hverandre. Får no se hvordan det blir no som veien er kommet. 

 

Jordmor hadde de på Værlandet, Margrete Hittuna, hun var vel den første jordmoren som var her ute. De måtte ut å hente henne da det var levering av barn, konene rundt om hjelp også hverandre. Slike ting ble jo lettere da som motoren i båten kom.

 

Den første motoren kom i 1907, den het Nansen, det var de stolte eierne Hans på Hillersøyna og Tommas inne i Niksøyna. Om det var flere som var medeiere kan jo godt hende, det var sikket dyrt med slike luksusgreier. 

Det ble mye lettere med motorbåter, da stoppet vel noe av fraflyttingen på den tiden også.

I 1951 kom strømmen til Bulandet, det var da med aggregat de første årene.

Vaskemaskinen kom der også etter en stund etter at strømmen var kommet. Det var Jorunn inne på Nikøy som var den stolte eier, den vaskemaskinen står borte på Temaparken i dag. Det var jo et lite hjelpemiddel, men det var da ikke så avanserte greier, de kokte vann som ble helt oppi. Det var vel den store revolusjonen bare det kom noe som veltet klærne rundt i en bøtte.

Vannet, nei det er vel i senere tid det er kommet i orden. Tilbake på 70-tallet var det ikke noe ordentlig vann, det var bare noen statsbrønner for fiskeflåter. Det var hovedsakelig de som bodde i nærheten som dro nytte av brønnene, de la slanger til dem.

De som ikke fikk tilknytning til statsbrønnene, hadde egne brønner. Om sommeren kunne det bli tørke, da holdt ikke disse egne brønnene.  Vann har egentlig alltid vært et problem her ute.  I 1933 var det så lite vann her at de gikk med ause rundt på vann- jakt på øyene. Selvfølgelig var det et annet vannforbruk i de tider.  Det var en kar som alltid hadde vann, tre tønner i kjelleren og to tønner med takrenna da det regnet. Han var aldri vannløs, vasket klær, var alltid ren og patentlig. Det var noen som ordnet seg den tiden også. 

Den første radioen  som kom ut hit var til “Mathias i håla”, det var en krystallradio.  Dette var vel rundt på 20- tallet. Den stod i butikken på nesa (Kjempeneset) i en bu. så kom folk dit å hørte på.

Kjempeneset var som et lite knutepunkt i gamle dager, i dag er det Nikøy, for der er den eneste butikken i dag. Kjempeneset var to store sjøhus, ishus og et nøst som ble kaldt Vilnes naustet. Gjestgiveri var det, og kirken kom til senere. Skolen skal opprinnelig vert bygd på Kjempeneset, det ble flyttet bort på Gjelsa, og gamle skolen ble solgt og revet. De ville ikke at det skulle bli ungdomshus, med dans og annet ulumskheter.    

Det var tranbrenneri og bakeri i “Bake fjæra” på Nikøy. Så var det en butikk på Grånåsa, den kom i 1938 da de bygget huset. Butikken var vel åpen frem til 1960 årene. Etter at silden forsvant var det mindre grunnlag for å holde oppe to forretninger.

Flere fiskemottak var det rundt om, sildemottak var det også på Grånåsa , flere mottak var det  på et sted de kalte Kråka, der saltet de. På Nikøy, Gjørøyna og Bjørnøyna var det også mottak for fisk.  Så var det en som tok i mot andre typer fisk, det var Johann på Skjæra.

Det har ikke vært så mye fraflytting, det var en liten periode på 70- tallet da det var noe flytting, men det stoppet fort da veien og broene kom, det forbindet øyene sammen og ble enklere for folket. Det var da mye styr med tomter, de gamle ville ikke selge noe. Det er flere som flyttet på grunn av at de ikke fikk tomt her ute. Land/jord var de største verdiene de eldre hadde, slik har det alltid vært. Så ville de fleste bo inne “sentrum” derfor ble Sandøyna fraflyttet. Det er vel en eldre dame som  er fastboende der ute, så er det noen spøkelser fra  Østlandet som er det deler av året. Hun var for noen år siden den nest vestligste personen i Norge, det var bare en som lå litt lengre ute, han bodde 45 meter lengre vest. Bulandet er det vestligste øysamfunnet med skole og kirke.

 

Røverhistorier.

Rykter om spanskubåter som har gått i land, det går visst så mang en plasser, så det er ikke godt å vite. Men det gikk en fransk seilbåt i land her på 1800- tallet det er no mer sannhet i. Det har også vært stort folk som er blitt mer eller mindre sendt ut her.

Ulrik  Fredrik Gyldenløva  skal være uekte sønn av Fredrik den tredje.

     - Men det skal stå noe mer om det på internettsiden til Sonja Alisøy

( Meir om Gyldenløve og Zilla-slekta her.)

 

Et sagn om Klovøytinden, der er det et sted som heter Hollendertaren, der sier soga at det var noen sjørøvere som skulle i land. Vi kan no regne med at de som var sjørøvere ikke var noe annet en vanlige sjøfolk, men det å gå i land ved Klovøytinden er nærmest idiotskap. At det druknet hollendere der er vel ikke så urimelig.

Og borte med Hillersøy er det en stein som blir kaldt “Johann steinen” og der skal det ligge en sjømann under. 

 

Gjestgiveriet nede på nesa (kjempeneset) i 1840 var det kommunestyret som bestemte hvor mye brennevin de fikk servere. Da mener Rune at målet var rundt 900 potte. Pott var vel i underkant av en liter, så de hadde vel knappe 1000 liter de hadde lov å servere. Denne skjenkestova skulle ha stått over huset til Siri (Siri er kiropraktoren som er i Bulandet i dag, og bor på kjempeneset.) (Det er delte meninger om dette, noen mener at kirken i 1905 ble bygget på denne skjenkestuen. Noe som førte til mye debatt den tid.) 

Med skjenkestua kommer historien om han Jonas Hansen, det var en kar som var så galen på å skalle (hodet).  Det var folk som hadde arbeidet og skulle selvfølgelig ta seg en dram, de ville ikke ha med seg Jonas Hansen inn, så de stengte dørene. Det var ikke hjelp med det for han skallet dørene av hengslene, sies det.  Hvem denne karen er er ikke godt å si, Rune har ikke funnet noen slektskap til han fra noen i landa  (Bulandet).

Folk reiste til Amerika. Noen kom tilbake andre ble værende.

“Ein som var der, han let no føre at maten var så god, at det dei sjæit der borte var mykje betre enn kva dei åt her heime”  det var no noen som likte å legge på litt ekstra, et kjent fenomen!  De holdt på med fiske i Amerika også. De hadde gjerne litt penger med seg, så fikk de bygget et hus.

Huset i Bakerfjæra  skall være bygget på 1600-tallet, materialet skal ha vært kommet fra Austneset på Værlandet. Da skal det ha vært skog her ute frem til den tid, hvis det stemmer da. Et soge som sier at det var sjørøvere , av alle ting som brann ned skogen. Hvorfor de brendte ned skogen er ikke godt å si eller forstå, men det ble vekke om ikke annet. Dette skal stå i Askvoll soga. 
En annen soge var om en sjørøverskute som ble liggende her. Tror skipperen var fransk, hvilken nasjonalitet det var ellers om bord vet jeg ikke helt. Men de raserte noe så forferdelig  også skøt de alle sauene til Knut inne på Nikøy.  Det stod hvor mange spesidaler de hadde rasert for. Rune prøvde og omregne hva det ville vært i dag, hvis vi tenker på dyrene og slike ting ville det vært oppe i millioner i dagens penger. De hadde vel kommet til Bulandet for dårlig vær, så raserte de. 

 

Så var det en som fant en død hval. Skulle no ikke tro det var de store verdiene i en død hval, men det var vist det. Han fikk hjelp til å slepe den inn på Kjempeneset, der ble den hugget opp. Det ble sendt en del til Bergen, kongen skulle ha sin del. De brente tran, det var spekket som var verdifullt. Det står om hendingen i Sumfjordsoga. 

 

Skjærene med historie.

Det er en våg på Hillersøy som heter Sarevågen og det er etter en skute de fant rekende, den het “Jomfru Sara ”. Henne hentet de inn og tok opp på denne Sarevågen som den i dag heter. Mener den var lastet med hud og hamp og kom fra Archangelsk. Lasten tok de inn på noen sjøbuer og fartøyet ble tettet. Lasten ble tatt om bord igjen, men det var flere som ble beskyld for å ha tatt av lasten. Dette skal ha vært på 1700- tallet.

Borte på Nikøy står det en stang ikke langt unna kaien. Den kalles for Fiskjornakken, det er etter en seglskute som strandet der, den het Fiskjor, det var vel i 1921 eller noe slikt.

Ute med Halsøyosen  er det en stang so vi kaller for Merra og det kommer av, etter hva han har hørt : at nordlendingene var sør på sildefiske, dette var før det var motor i båtene, de var ikke mange av de som så den nakken. Det var mange som for i den og bannet og steikte, slik ble det til, at det var allment kjent at man måtte passe opp for merra.

Så var det Gjirke  Ivarsdatter Kråkenes som var mye på Nordheim og der var det en nakk som hun aldri kom seg klar, og den er selvfølgelig oppkaldt etter henne og heter i dag Gjirkjenakken. “Dresen” (som er  sleng navnet for Andreas)  som er en av de eldre her ute i dag, fortalte det at når var liten da han enda ikke kunne tygge, så tygget  Gjirke  maten for han og spyttet det i munnen hans da hun passet han.  Det synes “Dresen” var forferdelig å tenke på at hun hadde matet han på den måten.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kvinnene i havet

 

Der det var menn var det som oftest kvinner, der det var kvinner var det som regel barn. Mennene  fant sine koner på fastlandet og dro de ut til havgapet. Der stiftet de familie med mange unger. Store deler av året var mannen ute på fiske, da satt konene ikke i ro, men hadde nok av arbeid hjemme. Tankene ble ofte sendt ut til mannen og kanskje en sønn som var ute i all slags vær på jakt etter gullfisken.

Det var få familier som kunne leve bare på inntekten fra fisk, derfor var det ikke uvanlig med kombinasjonsbruk, der fisk var hovedinntekt så kom jordbruk, og etter det kom handarbeid og handel.

Mat til dyrene var ikke helt uten  vanskeligheter å få tak på, det ble reiser for å få fôr til dyrene. Dyrene var det kvinnene som ordnet med, det med alt annet som var på en gård. Dette kom på siden av barnefødsler og annet hardt husarbeid uten innlagt vann eller strøm. Kvinnen hadde barnestell og oppdragelsen, oppdragelsen av barna var streng og de fikk opplæring i rollene sine som gutt og jente, sønnene i fiskeri og døtrene i husarbeid. De hadde nok å gjøre når mennene var ute.  Det var en fest når mennene kom hjem, da hadde de gjerne vært å byttet til seg ost ,frukt og poteter. Sjeldne og etterspurte varer som brosme og hummer ga husholdet litt ekstra.

Kvinnen var som regel ikke alene, huset var fullt av barn, ofte var det besteforeldre, kanskje også oldeforeldre og gjerne en tjenestepike i huset. Dette skyldes lite bosted og jord for de unge og mangel på krefter for de gamle til å drive jordbruk og fiske.  Ville de nygifte som ikke flyttet inn til familien, starte noe nytt sammen var dette ofte hare bud. Kvinnen fikk ikke være med i båten og i overtroen de levde med var det ulykke med seg om  kvinnfolket trakket på eller sto over fiskeredskaper. Mannens interesser og tanker stod som regel til sjøen og fiske, om dette var spenningen eller tanken på å tjene noen kroner, det var vel en blanding. Jo mer mannen var vekke, mer arbeid fallt på kvinnen.

I tillegg burde kvinnen ha litt kunnskap om vanlige sykdommer og hva de skal gjøre med de syke, for det var langt til ordentlig lege som bodde på Askvoll, det var ikke alltid slik at en kunne ro i båt med den syke i flere timer til Askvoll, det var det været som bestemte. I rett gammel tid ble denne kunnskapen mistenkelig gjort som hekseri, og mange gode kjerringråd har nok gått tapt, kvinnen måtte passe på å ikke kunne for mye.

Mannfolket hadde det nok hardt ute på havet, men kvinnene slet nok minst like hardt på hjemmebane, for å oppfylle alle de rollene de var satt til.   En kan lure på når kvinnen fikk tid til å sove . Familien skulle ha mat, da var det opp 4-5 tiden for å lage flatbrød og stomp (brød),frokost i 5-6 tiden, middag klokken 12,00, kaffe klokken14,00, nons (brød mat) klokken 16,00 og kvelds klokken 19,00, etter det var det planlegging for neste dagens måltider.  Det var med ære at huset var rent og maten den beste selv med små midler. Som oftest var det tre retters middag , suppe- fiskemat - dessert. Det var ikke snakk om at mann eller sønner skulle hjelpe med oppvasken eller annet husarbeid. Badekar hadde de naturligvis ikke, det var en stamp med oppvarmet regnvann, badedagen var lørdag for at alle skulle være rein til helgen. 

Så snart sønnene var konfirmert reiste de på sjøen med fedrene. Jentene reiste ut som tjenestepiker hos de rike bydamene i konfirmasjonsalder. Da ble konene sittende alene i vintermørket.

Søndagen var hviledagen, middagen skulle så klart på bordet, gjerne noe bedre enn hverdagens matretter, kjøttkaker eller pølser var oftest søndagsmat.  Noen steder måtte de dele på presten og kirken så de dager da det ikke var preke på Bulandet, var det høytlesning fra bibelen i hjemmet. Høytidsdagene kom godt med og ble satt stor pris på.

 

                                God hustrue oppe seer ud igjen;

                                Det qvælder tilig og kold er stuen,

                                I krogen setter hun rokken hen,

                                I asken rager, gjør ild paa gruen;

                                Tung op fra stranden,

                                Ind stamper manden

                                Tre vaade trøier, en efter anden,

                                 Han slænger hen.

                         (fra “den norske fisker” av Clasus Frimann)

 

Norges fiskerkvinnelaget ble stiftet i 1953, 6 år senere kom fylkeslaget i Sogn og Fjordane i gang, året 1959. Hovedmålet til kvinnegruppa var for å kunne medvirke til kvinnene da de var alene med barna i lengre perioder. Der kom de å diskutere små og store hverdagslige ting. Der kunne de løse ting som de før trodde var personlige vanskeligheter, men de fikk lære at alle slet med mer eller mindre de samme vanskeligheter. De ville forbedre for fiskerne etter krigsårene fra andre verdens krig. Det økonomiske problemet langs kysten for fiskerne var kjent i fiskerlaget. Og de så en mulighet til å knytte kvinnelaget til fiskerorganisasjonen. I løpet av noen år hadde de små lokallagene adoptert ideene til fiskerorganisasjonen. Det var noe løst men først og fremst var det kvinner som ville gjøre noe for bygda og fiskerfamiliene. I 1967 kom det første fiskerkvinnelaget i Bulandet. Fiskerkvinnelaget fungerte som et møteplass for det var de fleste som slet med det samme. Det var lettere å løse dette i felleskap.   En viktig sak var å skaffe midler til hjelpekassa og gjensidig ulykkesforsikring for fiskere. Redningssaken var også en større sak for kvinnene, det var deres menn og sønner som var på havet.  I løpet av 90- årene ble det opprettet et fond som gjorde det mulig å ha leteaksjoner utover det første døgnet etter mann og sønner. De klarte å få gjennomslag for pensjonspoeng  for deres arbeid i hjemmet. En  annen problemstilling fiskerkvinnene involverte seg i var vold mot kvinner i hjem og ellers i samfunnet.  I begynnelsen av 90- årene fikk de etablert et krisesenter for mishandlede kvinner i Sogn og Fjordane. Fiskerkvinnene kjempet først og fremst for saker i nærmiljøet, men de har også kjempet for andre kvinner og barn videre utover Norges grenser.  De har gjort seg til talskvinner for fergesamband , vei - og bro- forbindelser. Dette har vi et resultat av der Nordsjøportalen ble åpnet i november 2003 mellom Bulandet - Værlandet. 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Havets barn.

Hadde barna tid til å være barn? Det var en uskreven naturlov om at barna skulle hjelpe til hjemme. Det var mest om søndagen barna kunne leke. Det var en streng oppdragelse og de viste tidlig hvilken roller de hadde i samfunnet. Vanlig folkeskikk fikk de inn med morsmelken , alle kunne bordbønnen, hadde bordskikk og kunne forskjellen mellom mitt og ditt. Fedrene var vekke i lengre tider på havet, og når de kom hjem ble barna som oftest mer bortskjemt enn oppdradd. Det var moren, kanskje besteforeldrene som hadde ansvar for at det ble folk av barnene. Barn var regnet for guds gave, men det var likevel strenge krav. Barn skulle hjelpe til alt de klarte ellers skulle de bare bli sett, ikke hørt. Det å vokse opp i en fiskerfamilie hørte ikke til å leke i fjæren, men det var tidlig opp å stelle med dyr og annet som var å gjøre. Barndommen de eldre snakker om var heller en opplæring til den tid de skulle overta arbeidet for de voksne. Slik er det ikke i dag. Barna er barn og voksne er voksne. Barn går på skole, leker i fjæra, og får oppleve barndommen. Mens foreldrene skulle vel ønsket innimellom at den utviskete naturloven kunne komme av og til tilbake. 

Tilbake til den tid der jentene lærte tidlig å melke kuene og annet fjøsarbeid, samt matlaging og husstell, guttene slapp dette, men til gjengjeld stod de til ansvar for at det var nok vann og ved i huset. Guttene fikk det meste av det tyngre arbeidet. Det kan bli sagt på denne måten også, innearbeid var jentearbeid, utearbeid, med å hjelpe far med fisken var guttearbeid. Grensen mellom guttearbeid og jentearbeid ble med tiden til dels visket ut. 

Begge måtte hjelpe med å renske garn, egne liner og holde fiskeredskaper skarpe og rene. Karde ull ble ofte gjort i stuen, de lagde fine ruller som ble lagt på en stol, klar slik at mor kunne spinne dem om morgenen. Det å arbeide med ull ble regnet for lett arbeid, men det skulle gjøres rett slik at garnet skulle bli jevnt.

Andre oppgaver som å separere og kinne smør hjalp barna også med, da satt minste mann på likket på kinna mens en annen sveivet, da smøret kom tok en av de voksne over.

Det er nok lettere å være barn i Bulandet i dag enn den tid deres besteforeldre og oldeforeldre vokste opp der.

Studenter fra øyene Bulandet og Værlandet kan søke på Melvær legatet. Det er Roy Sigurd Melvær som har opprettet dette fondet for utdanningen. Han flyttet fra Bulandet etter krigen og er bosatt seg i San Francesco. For ti år siden opprettet han legatet med 150 000 norske kroner, i dag nærmer summen seg det dobbelte. Jardar Melvær, Tone Nybø  og Asgeir Torvanger avgjør hvem som får ekstra penger til studiene i dag.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Båtene som aldri kom lengre enn til Bulandet.

 

 

Ocean 1862

Pierre & Adolpne 1871

Gungner 1895

D/S Ramfos 1917

Fiskjo 1920

 

 

Ocean 1862

Det ble siste turen til Ocean da den la ut den 9.desember 1862 fra en engelsk kai på østkysten. Ocean skulle hjem til Trondheim, men kom aldri så langt , og endte i Leikaren i Bulandet. Svært lite er nedskrivet om dette forliset. Det var rundt kvelden 27,eller natt 28.desember 1862 at Ocean kom drivende uten mannskap. Bulendingene hadde trolig blitt oppmerksom på båten disse dagene. Det var midt i en langvarig uværs periode og det er usikkert når den første båten klarte å komme seg bort til vraket. Åtte mann var sporløst forsvunne ,det var da hele mannskapet til Ocean.

Båten var 114 fot og tilhørte O.A. Krognæs  og Ole Moe i Trondheim. Skuta var av britisk opphav og ble bygget rundt 1800-tallet. Hva som har hendt i tiden mellom 9. -28.desember får vi aldri vite. Mye viser på at båten var skadet i stormen og at kanskje mannskapet prøvde å redde seg ved å gå i land lengre sør, noe som ikke kan ha vært vellykket. Det var lite som ble reddet fra Ocean ,dette er først og fremst stormen sin skyld. I en aksjon (i følge Fogden for Sunn- og Nordfjord) skal vrakgodset ha gått for rundt 120- 130 spesidaler for brigg Ocean av Trondheim

(1 spesidaler = 4 kroner). Så i alt fikk 22 redningsmenn til sammen 35- 40 spesidaler som redningslønn. Det ble aldri nedskrevet når Ocean forsvant fra overflaten og glei ned i hav dypet i Bulandet. I dag over 140 år etter kan en i beste fall finne noen eikeplanker som spor etter det engang stolte skip.

Pierre de Adolphe 1871 

Denne historien er det lite å finne om i offentlige arkiver. Derimot har  man mange muntlige kilder og en kort rapport fra futen i Sunnfjord med på å fortelle historien videre om båten.

Pierre de  Adolphe drev i land i Bulandet, 13.februar 1871. Men denne historien starter tidligere, skuta hadde vært ute på åpent hav lenge, den kom helt nede fra franske kysten. Dette var midt under tysk- franske krigen 1870-71 og ved årsskiftet og det så mørkt ut for Frankrike. Den nye og store skarpseileren Pierre de  Adolphe prøvde å komme seg inn til Fransk havn ,med lastrommet fylt med hvetemel. De kom ikke lengre enn at de så lyset fra havnebyen Bordeaux da prøyssiske dampfregatten - Augusta angrep dem. Franskmennene klarte ikke å komme seg unna, for Augusta åpnet ild med skipskanoner og dermed  klarte de å skade riggen på Pierre de  Adolphe. Skaden var så pass stor at de måtte overgi seg. Den franske skuten ble tatt som pris av prøysserne. Mannskapet gikk over i fransk skuta med 7 personer og en kaptein, en dekkgutt ble tatt som fange på Augusta . Overtagelsen er satt til 4.januar 1871. Planen var nå å få Pierre de  Adolphe til tysk havn, men det ble forandring i planene. Det la seg opp til stor storm, og det sammensatte mannskapet klarte ikke å få kontroll på skuta, dermed ble det 40 lange dager på rek mot  land i nord.

I 1871  kom skipet med 12 menn om bord og havnet på et skjær vi den dag i dag kaller franskmannsnakkjen. Den 13.februar ble folk fra Bulandet oppmerksom på skipet som nærmest strandet utenfor stuevinduet. I trass mot naturkreftene startet en vanskelig redningsaksjon. I følge futen lå Pierre de  Adolphe midt oppe på skjæret med 45 grader venningsvinkel mot babord.

Så vidt man forstod, kunne ingen av de åpne båtene ta seg helt inn til vraket. Men det er fortalt at det hadde en form for rakettutskytningsutstyr om bord på Pierre de  Adolphe. Slik fikk de en line over til redningsmannskapet . Deretter ble en etter en av mannskapet dratt trykt til en liten holme. En av det franske mannskapet hadde falt over bord da skuta grunnstøtte den morgenen. Han druknet og ble senere lagt i norsk jord.

Så ble det mer dramatikk under redningsaksjonen. For prøysserne ville ikke gi fra seg kommandoen. De mente franskmennene fremdeles var fanger og nektet plent å gi fra seg våpnene. Derfor ble det en kamp om bord, sterke bulandshender hadde tatt kommandoen og heve geværene over bord.  Mannskapet ble tatt hånd om på beste måte, de fikk mat og varme klær. Det var ikke vanskelig å merke det anspente forholdet mellom de tyske og franske. Dette kom godt frem ved matbordet, franskmennene var i kamphumør nå når motstanderen var våpenløs, det roet seg da de ble skilt og plassert på vært sitt bord.

Mannskapet dro fra Bulandet i to puljer. Tre franskmenn og fire prøyssere reiste med dampen til Bergen 19.februar, resten reiste noe senere. Pierre de  Adolphe sank i Bulandet, det er ingen som er sikker på hvor den gikk til bunns. Det er heller ikke mange spor igjen etter denne hendelsen som hendte for over 130 år siden.  

 

 Gungner 1885

22.februar la det seg til stor storm med orkan i kastene. Ankerfestet ga etter og for å unngå forlis ble ankerlinen kappet på Gunnger. Kapteinen Nils prøvde å ta skuten ut i rom sjø for å ri stormen av, det var skjebnesvangert. Seks menn omkom, den ene skal ha falt ut av båten da den kantret, står det i Fogden i Sunnfjord. Hva Fogden mente med “kantre” er uvisst , at skuten gikk helt rundt med kjølen i været er utelukket, for da ville det ikke vært noen overlevende igjen. Et annet sted står det at masten knakk og gikk over bord. Om natten døde en annen av mannskapet av utmattelse og kulde, døgnet etter døde fire til av samme årsak. Gungner  kom drivende mot Bulandet den 25.februar 1885, og skal det sant sies er det et under at noen overlevde i det hele tatt, er det sagt.

Dette var under fisketiden og de fleste av bulandskarane var på sildefiske nordover. Så det var bare kvinnfolket og gamlingene som satt igjen på øyen. Det er ikke helt sikkert hvem som oppdaget Gungner - mannskapet som stod på et skjær ute i havet. Det var noen gamle karer som hadde oppdaget rakett tidligere på morgenen, det kan hende de også så disse mennene på skjæret, men ikke hadde plass i båten og derfor måtte laste av eller hente større båt til redningsaksjon. Omtrent på samme tiden var Berte Hillersø oppe på en haug sør Hillersøy for å se etter sauene da hun oppdaget karene på skjæret. Berte var 25 år og datter av losen Hans Hillersø. Hun sprang over haugene etter hjelp og fikk med seg damene i landet og den mannlige læreren Ole Rogne, det ble Berte som tok føringen over redningsaksjonen. Det var ikke lite fare- full å komme seg ut, det var mang en skjær en kunne treffe, noe de var fullt klar over da de la ut. De kom seg ikke helt ut til skjæret der mennene stod, så det har vært tau inn i bildet.

Tau som en livline som ble festet rundt personene og slept til båten. Båten ble fylt og det måtte stå noen igjen på skjæret. Kvinnene var på vei tilbake da de møtte gamlingene som hadde hentet større båt, da skal Berte ha byttet båt og blitt med gamlingene for å hente de gjenstående.  Alle de overlevende var i dårlig form, de var utmattet og nedkjølt, det sto om livet. På Hillersøy fikk de omsorg og pleie, sakte og sikkert kom kreftene tilbake til karene. Syv av tretten overlevde dette havariet. Halvt år senere fikk Berte Hansdotter Hillersø og  Hansine Berntsdotter Tistel en redningsmedalje for edel dåd. De var de første kvinnene med denne pris.     

 

D/S  Ramfos 1917

D/S  Ramfos grunnstøtte fort og uventet. De var på full maskin , vinden var sørvest styrke 10, altså full storm, da det var dårlig sikt og store bølger.  Ramfos av Haugesund endte opp på Håbåen utenfor Sandøy i Bulandet. Bauen løftet seg slik at alle om bord ble slengt vegg i mellom. Da grunningen skjedde stod Rambos i følge bestikket rundt 30 nautiske mil vest-nordvest for ulykkes stedet , og kursen var missledene sør-sørøst.  Ramfos var lastebåt og hadde i lasterommet  5500 tonn verdifull matkorn. De var på reise Baltimore - Rotterdam.  Det store skipet gikk uten lys i frykt for å bli oppdaget av tyske ubåter som torpederte uten forvarsel. Kornlasten var opprinnelig kjøpt inn av norsk regning, men ble senere overtatt av hjelpeorganisasjonen Belgian Relief. Det gikk ut på å skaffe mat til ikke stridene sivile barn og voksne i det krigsherjede Europa. Men dessverre kom aldri Ramfos frem, og endte på bunn i Bulandet.

Det gikk en nødrakett i luften og signalene ble oppfattet inne på land, og  en større redningsaksjon startet. Bulendingene er regnet for gode jafolk og de skuffet ikke denne gangen heller. Mannskapet delte seg opp i 16 mann i den største livbåten og 12 til sammen i de andre små. Noen av karene i de overfylte livbåtene gikk over i små flåter, disse festet de sammen to og to. den ene var nære på å bli knust i bølgesuset da tauet røk og den begynte å drive ut i uvêrt, de var hjelpeløse. “ i slike netter får du bønner, gud” (sitat av H. Wergeland) og deres bønner må ha blitt hørt for i siste øyeblikk ble de hentet ut av faresonen og slept i land.  28 sjøfolk ble plukket opp fra stormfullt hav og i stummende mørke. Kapteinen var den siste som forlot båten, men den svenske matrosen Johan Holmen (68 år), ble stående ved rekkverket. De ba han hoppe slik at de kunne plukke han opp fra havet, hoppet gjorde han ikke og dagen etter fant de han druknet inne i Sandøy.

Sjøfolkene ble losjert inn i private hjem, der samlet de kreftene sine, mens Ramfos ble vraket av naturkreftene, det var bare mastetoppene som var synlige da stormen lettet.

Det var en av kystens store redningsbragder. De 16 som var med den 21.oktober 1917 er borte no, men redningsmedaljen fikk de da de levde. Med slike store redningsaksjoner er det mye glede, men det er nok blandet med sorg for dem som ikke kom seg ut av havkavet, denne natten var det den svenske matros.

 

Fiskjo 1920

Så vidt en kan forstå, av det som har skjedd den 7.mars 1920 , var at Fiskjo må ha prøvd å bremse farten med ankeret da det kom med stor fart innover Nikøy i Bulandet. Dette gikk heller dårlig, for begge ankere røk og gikk langt innover et skjær like ved gamle butikken og fiskemottak. Det er sagt at det var ikke mye om å gjøre før bauspydet som stikker ut forran på båten hadde gått rett inn i bestestuen til nærmeste våningshus. Fiskjo må ha vært litt av et syn med sine 250 fot og 1562 bruttoregistertonn. Skuten var lastet med smøreolje på fat. Den kom fra Philadelphia, U.S.A, og var opprinnelig på vei til Bergen og Drøbak, men som så mange andre endte opp i Bulandet. Turen over Atlanterhavet hadde tatt 16 døgn, og kanskje var det like greit at de gikk i land på Nikøy for kort tid etter grunnstøtingen ble det storm nordvest og da kunne historien vært mye verre. Det kunne da blitt total forlis og tap av menneskeliv, men ved Nikøy ble alle reddet. Ett av mannskapet hadde gjort seg til landkrabbe og ble igjen i Bulandet, det var hunden “Fish”, den ble gårdshund.
Skaden som de gjorde skal ikke ha vært så store, men vann tok de inn for det er sagt at bulendingene skal ha vært med på å lense fartøyet fritt for sjø. Lasten ble flyttet og Fiskjo ble dradd av skjæret og deretter tauet til Førde, så videre til Bergen for full reparasjon og overhaling. Som tidligere nevnt i opptaket med Rune Thistel, heter dette skjæret etter grunnstøtingen  fremdeles “Fiskjo- skjæret” og like ved er det et som heter “Fiskjo-nakken” 
Fiskjo kom seg på havet igjen etter uhellet på Bulandet, men det var ikke lenge hun holdt det gående.  Som de fleste vet var dette tiåret der de hvite seilene tapte kampen mot dampskipene og bråkende skipsmotorer. Ikke alle hadde det like lett for å innse dette den gangen .
Det siste de vet om Fiskjo var at hun ble utsatt for storm og skadene hun  på dro seg ble ikke reparert, og med det endte Fiskjo sine dager som ved og opphogget i Dover i 1924.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
                        
DE STORE BÅTER I SIN TID.

 

 - Fedøy.       - Gleaner.      - Leikaren.      - Havblink.

 

Fedøy

Denne Hardanger-kutter ble bygget i Hardanger i 1927. Etter lange tunge tider, våget de unge bulandsbrødrene Jon og Tomas Fedøy å satse på lysere dager, så de kjøpte båten på 60 fot og døpte den Fedøy etter familienavnet.  Båten var utstyrt med 35 hestekrefter (hk) Avanse - maskin, men den gangen var båtene også utstyrt med full seglføring. Seglene var gode å ha når motoren slo seg vrang, noe som ikke var helt uvanlig. De var også gode å ha når det ble storm vest i storhavet i de tider det var håbrannturer. I 60 år kom Fedøy trykt i land, den kunne være sterkt ramponert, men mannskapet stolte på båten sin.

Det var ikke alle som var like heldige som fedøykarene og flere ganger kom det sørgelige meldinger fra havet, om båter og menn som var forlist og aldri kom seg hjem i de stormfulle 30- årene.
Fedøy hev seg på den rike sildeepoken, fra 1928 og forbi midten av 50- årene. De brukte drivgarn. Med vår tids syn måtte det mye til før det ble penger ut av dette, sild til mel og olje fikk de 2,50 - 3,00 øre pr hektoliteren.

Først og fremst vil Fedøy bli husket som håbrannfisker. Håbrannfisken har alltid vært regnet for en ufisk  av verste, den ramponerte garn, linebruk og nappet fisken av kroken rett under  båten. Etter mislykkete forsøk av eksport av håbrann under 1. Verdenskrigen , gikk det bedre utover 20- årene. Håbrannfisken ble en betydningsfull eksportartikkel , det gikk først og fremst til Tyskland og Italia. Det ble etter hvert satsing på håbrann., og det var Bulandet som tok føringen med Fedøy  i spissen. Familiebåten Havblink kom ved siden av dem i 1934, og disse båtene fikk slikt “drag” på håbrannfisking at det ryktes den dag i dag.

Fedøy erstattet Avance- maskinen med en 40 hk Rubb, kombinasjonen hardangerbygde trekutteren og Rubb - maskinen var regnet for noe av det aller beste på den tiden. I 40 år slo Rubben sine faste dunk- dunk- dunk lyder , for så bli byttet igjen til en dieselmotor av samme merket.

Kort tid etter krigen reiste de med Fedøy til Hardanger for å forlenge båten med 10 fot, slik at de fikk plass til enda mer håbrann  og det ble mang en gode turer med full last. I dag fiskes det ikke håbrann, skattene er nok blitt for store, men fremdeles er det vel individer som roter seg inn i laksegarn . Ufisken er et “saga blott” i vår tid, men på de tider der Fedøy var kongen på havet ble fisken betalt med 6-7 kroner kiloen, det var vel helt oppe i samme prisklasse som kjøtt.

I 1964 var Fedøy på makrellharping i Nordsjøen. Og var håbrannfisken som et eventyr ble ikke makrellfiskingen et mindre eventyr det heller.  De sto på frem til 1982 da det ble et  eierbytte på båten. Båten ble fremdeles stående i Askvoll- registeret.

Det var en fra Atløy som overtok. Han het Agnar Heggøy og brukte båten til sild, brisling og pale fisking. 6 år etter at han overtok båten ble Fedøy sin historie ferdig, for i 1988 gikk båten ned i Buefjord og kapittelet om Fedøy ble lukket.

Fedøy i midten.

Gleaner .

Båten Gleaner ble bygget i England i 1978, lengden på båten var 63-65 fot. Det var en stolt båt i tre og den var utstyrt med den 20 hk Askøy motor . Det var i 1923 at de fire naboguttene kjøpte Gleaner. De het Elias, Sivert, Andreas og Gerhard, alle med etternavnet Halsnøy . De kjøpte båten i Byrknes i Gulen , i “flaggboken” står det at båten var 54,1x 16,1x 7,2 fot. Dette kan neppe stemme, de som husker Gleaner mener at hun var minst 60, kanskje 63-65 fot.

Motoren ble montert av Askøy mek. verksted på Florvåg på Askøy. Da båten kom til Bulandet var det for å fiske, de tidligere eierne hadde brukt henne til lastebåt i en eller annen form. Prisen de betalte var 6.000 kroner, og det var mye penger på den tiden.

Gleaner hadde vært ute mang en vinter stormer, men aller mørkest så det vel ut for henne da hun i 1933 kom ut av kurs og gikk rett opp på “Garbåane” Nord for Bulandet. Det kunne gått riktig ille den dagen,  men Gleaner fikk flere gode år i Bulandet etter den tid. Mennene kom seg fra Garbåane med mindre skrapsår, er det fortalt. “ den eine fekk eit augebryn kløyvt av en trebjelke. Og dette var ett av skrap- sårene som mennene hadde påført seg. De trodde båten skulle synke under dem, men til stor overraskelse for dem var Gleaner pottetett. Ingen kunne forstå at et fartøy av tre skulle tåle slike støt.

Men det var ikke lenge før neste støt fra bølgen kom over Gleaner ikke så langt unna det første skjæret. De fikk opp seil kort tid etter støt, motoren putret og gikk, men propellen fungerte ikke. Da merket de at båten tok inn vann, Gleaner lakk som en sil. Alle hender om bord var i arbeid med å pumpe vannet ut. Sverre Abrahamsen sto bak rattet og fikk dem i kai, og der var det hjelp å få.

Gleaner var med på sildeeventyret i mang en år, da den i 1928- 29 dukket opp igjen. Resten av årene var det håbrannfiske, og noen sommer var de på nordlandet og fisket laks.

 I 1939 ble Gleaner  solgt til Olav og Bjarne Holevik fra Holevik ved Stavenes. Prisen var da 6.300 kroner for den gamle skuta. Da ble den gamle maskinen utbyttet mot en 35 hk tysk semidisel. Gleaner lå i vågen i Bergen i 1944 da en tysk ammunisjons skip eksploderte, båten og en mann ble skadet, båten var på disse tider blitt fraktebåt igjen og var det fremover.  Båten forsvant, en vet at i 1974 var båten registrert hos en Nils Nordheim. Da var Gleaner  96 år og var nok preget av det. Hvor hun endte på slutten er uvisst. Men båten har hatt sine gode og sine dårlige dager, og har gidd Bulandet en liten historie.

Leikaren.

Det var ikke uten grunn Knut Gjørø var stolt da de kom seilende inn mellom sundet i Bulandet med den nye Leikaren i 1934. Da var den 65 fot lang, laget i tre og med en 60 hk Rubb i maskinrommet. 

En kan ikke annet å beundre de som klarte å få kapital og som vågde å satse den gangen. For dette var tiden halvveis inn i de såkalte “harde trettiårene” da økonomien var et kaos og optimismen var vel til vintersilda, den som hadde vært vekke en stund. En annen grunn var nok håbrann som ble en liten gullgruve for de som kom dit først. Det var linefiske etter håbrann helt ut til Shetland og senere ut til Færøyene.

Leikaren fikk mange gode turer etter håbrann. Det sies at ingen av sjøens menn har hatt så mye sjøsprøyt i ansiktet som havfiskerne fra Nordvestlandet. For det var harde kamper mot naturkreftene. Om vinteren kastet de etter storsild, da brukte Leikaren drivgarn , og de gjorde det godt. I 1938 ble Rubben skiftet ut med en 50 hk av samme merke. Den gamle ble for tung og hadde en tendens til varmgang i veiv og rammelager.

Leikaren overlevde krigen, og ble forlenget i 1947 til 75 fot. På 40- 50 tallet var båten med på sildeeventyret og det meste som ble tatt på et last i de tider fra Leikaren var 520 hektoliter.  Slik som de arbeidet på de tider ville de vel kommet på kanten med både miljølov og andre lovparagrafer . For drivgarn fiske var et slitsomt fiske, mye arbeid og lite søvn.
Etter at silden forsvant ble det smale dager for hundrevis av båter blant dem Leikaren.

Da gikk de etter pigghå og Leikaren fikk også størje not, de var med på eventyret så lenge det varte. Leikaren prøvde seg på reketrål i Nordsjøen, men det ble ikke suksess som i “gamle dage” .

Rundt 1970 ble Leikaren solgt til Hebridene og ble omdøpt til Asco. Seinere er det sagt at Asco skal være solgt videre til Kirkwall på Orknøyene, men dette er et rykte så ingen vet hvor den gamle Bulendingen har tatt veien på sine gamle dager.

 

Havblink.

Havblink kom til Bulandet i 1934 med Andreas Fedøy og sønnene Tomas, Andreas jr. og David som eiere. Havblink var bygd i Hardanger og var på 70 fot og var utstyrt med 60 hk Wickmann fra Haldorsen på Rubbestadneset.  Ingolf Fedøy som var den fjerde broren kjøpte seg inn i havblink som medarbeider.

Bulandet har fostret opp mang en dyktige fiskere og sjøfolk gjennom tidene. Og av de igjen må det være “Fedøy karene”  som seilte som en duo med -Fedøy og

-Havblink ut for å fiske håbrann. Det var med håbrann de utmerket seg, men det ble sakt at Fedøy-karene fikk “drage” på alt de prøvde seg på.

Som sakt var håbrann regnet for en ufisk, men for Havblink ble det en gullfisk, for ingen kan på den tiden nevne håbrann uten å nevne Havblink.

Havblink var en svært vakker båt sammen med sin tunge Wickmann maskin og det var mang en som mente at dette var det beste av det beste.

Om vinteren gikk de etter storsilden, første årene med drivgarn, men senere med snurpenot. Båten hadde da 1000 hektoliter, med Ingolf som skipper oppnådde de bra på fangst- statistikken. I 1953 økte lasteevnen til 1600 - 1700 hl. Etter at båten ble ombygd fikk Havblink også montert en ny og råsterk Wickmann  på 300 hestekrefter. 

Havblink hadde fine dager på vår sildsfiske og det var i sin tid den største sesongfisking i verden, og nådde høydepunktet i 1956 med et oppfiske kvantum på 12- 13 millioner hektoliter. Etter at både silde og håbrann var vekke, så det mørkt ut for Havblink, det så lenge ut som om den skulle få samme skjebne som Fedøy. Men slik ble det ikke , for hun ble ikke kondemnert, men solgt til folk på Østlandet og omdøpt til -Valhalla av Porsgrunn. Der ble den også ombygd til feriebåt. De vet at den har tatt turen rund gamle trakter og i middelhavet. Den aller siste eieren  var Fjordcharter a/s Oslo, og det siste en vet er at båten ble solgt til Panama rundt 1996.
         
Havblink                                                                                                       Havblink på sine gamle dager som Valhalla.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sjøvær havfiske A/S

Brødrene Sandøy startet opprinnelig i 1963 da de kjøpte båten “Zeta 1”, de omdøpte den 81 fots store kuttaren til “Bulending”. Den ble familiens eiendom frem til 1971. Anton Sandøy trakk seg som eier og Jostein, Torbjørn og Oddmund Sandøy ble igjen og startet på nytt med en 90 fots kyssar fra Bremanger. Den ble bygd i 1957 og kjøpt i 1971, de døpte den Sjøvær. Om vinteren dro de seigarn, vår og sommer var det rundfiske, så var det håfiske resten av året. Januar 1977 fikk de tilbake en Sjøvær  med på bygg, den var no 106 fot. Den daglige drift ble ikke forandret, og ble som før. De hadde svært gode år på slutten av 70- tallet og i begynnelsen av 80- tallet. Det var seigarnet som gidde best resultater.

Våren 1986 fikk eierne av  Sjøvær et så godt tilbud på båten at de ikke kunne la det gå. Båten ble solgt til et rederi i Canada.  Dermed sto de tre brødrene uten båt, men bestemte seg for å dra inn andre generasjonen og startet på nytt med ny båt. Den nye Sjøvær ble levert av H&E Nortveit i Hardanger høsten 1988. Sandøy brødrene trakk seg mer tilbake og var mer og mer i kulissene da det gjaldt den daglige drift.  Siden da har båten jevnt blitt fornyet og oppdatert. Det siste var da hovedmotoren med hjelpemotor, gir og propell ble fornyet i 2000, da fikk de også utvidet fryser kapasiteten og i dag ligger det ca. på 10 tonn. Driften står som før, med seigarn fra rund nyttårstider frem til mars. Kvotene på seigarn er alminnelig bar, utgiftene er atskillig bedre enn ved linefiske også kan de spare torsk/hysekvoten til høsten.  

Totalt er de 19 mann i systemet. Turene deres er på 14 dager der det er 6- 7 menn på båten. 4-5 menn skifter mellom hver tur, da de har 1-2 friturer.  

Båten hører hjemme på Bulandet, men har en base på Måløy.

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Bulandet grendalag.

Det som står i fokus for Bulandet grendalag er bygdas beste og deres interesser. Det er alt fra gatelys, ferge avganger til tilrettelegging av næringsvirksomheten i bygda. Grendalaget fungerer som et binde ledd mellom innbyggere og kommune politikere.

Asle Fedøy, Tore Hillersøy og Jardar Melvær gjorde en kjempe innsats for bro forbindelsen mellom Bulandet og Værlandet. Etter av broen var åpnet ble det en felles skole på Bulandet der 1 -10 klasse oppholder seg. Post kontorer ble lagt til Værlandet, slik kunne kommunen spare inn penger ved. Den store saken for grendelaget per dags dato er gode ferge forbindelser og tiltak for turismen. Det har vist seg at fergen blir brukt mye mer en det fylket hadde regnet med, og til sommeren sesongen vil dette antallet dobles seg drastisk. Så da gjelder det å få gode forbindelser med fastlandet flere ferge avganger og flere buss avganger fra Bulandet som korresponderer med fergen. Grendelaget vil også få på plass kai i Alden.

 

Der er folk fra Bulandet som sitter i grendalaget og de er opptatt av folket skal ha gode vilkår i forhold til nybygging og trivsel i bygden. Det oppstår problemer for tilflytter på grunn av 100- meters regelen i strandsone loven. Denne lover er til for å bevare naturen, men på Bulandet blir dette et problem, for uansett hvor en snur og vender på seg er det hav. Skal det da hindres tilflytning til Bulandet? Skal ikke dette samfunnet på utvikle seg? Strandsone loven er et bra vedtak for norsk natur flere steder i landet der dette kan være et problem.

Det har vært planlagt et konferanse senter på Sandøy. Sandøy er den delen av Bulandet det har vært fra flytting fra, folket ville bo der det var vei, så de flyttet lengre inn. Konferanse senteret er klar til å bli finansiert av utenforstående, altså ikke pengestøtte fra kommune eller fylke. Dette prosjektet ville sikret flere arbeidsplasser og bedre år de årene fiske kan bli dårlig. Flere kvinner ville fått jobb, kvinner med høyere utdannelse ville fått nytte av den, og det kunne blitt bedre tiltak for turistene. Bulandet trenger turistene. Turister som bruker penger på butikken og kjøper det de kan tilby der, turister som går på temaparken, betaler seg inn og ser på det de har laget der. Turister som leier hytter. Men de vil ikke at hyttene skal ligge rundt bolig husene. De vil ha de på Sandøyna som er fra flyttet. Konferansesenteret med 25 hytter er for øyeblikket nedstemt i fylket, men er sendt videre gått til departementet. Leder for grendalaget Heidi Kjempenes mener at avslaget på dette prosjektet er et overgrep på Bulandet.

Bulandet Grendalaget og Værlandet Vel vant i 2004 kultur prisen  på 25,000 kroner, for et idé rikt bygdesamfunn. Dette fordi Bulandet og Værlandet er et oppegående samfunn med tilflytting og positiv utvikling. Heidi Kjempenes fra Bulandet grendelag og Astrid Landøy fra Værlandet Vel, fikk ta i mot prisen fra fylkesordføreren Nils R. Sandal. De takket like godt på vers : “ (… )så håper vi at endå fleire vil komme og slå seg ned ute i landa; og at da då let seg gjere å byggje mindre enn 100 meter frå stranda”

Likevel blir gode initiativ stoppet. Bulandets folket engasjerer seg, men mister motet da slike vedtak blir gjort av folk som ikke en gang har tatt seg bryet for et besøk. De sier selv at de vil klore seg fast på øyene i fremtid som de har gjort i fortid. Bor en i en by er det en selvfølge å ha rent vann, gatelys, strøm, butikker, busser osv. på Bulandet må de jobbe for å få alle disse selvfølgelige tingene. Vi betaler skatt for at disse tingene skal fungerer, selv om Bulandet må jobbe ekstra for dette, betaler de like mye som andre skatt. Men de ser på det som positivt og spennende arbeid, de får nærmiljøet slik de vil og trenger. det er lettere å bli hørt på en mindre plass. Hylekoret i Bulandet vet å gjøre seg bemerket i kommunen. Askvoll kommune inkluderer Grendalaget og gjør nesten ikke bestemmelser om Bulandet uten å forhøre seg med dem, for det er jo de som vet best om Bulandet. Det er folket på de mange øyene som utgjør Bulandets helhet, det er folket som gir Bulandet dens sjarm. 

Bulandet trenger å utfolde seg, de tenger næringsvirksomhet, det er bare i eventyr mennesker kan lever på gråstein.    
--------------------------------------------------------------------------------------------------
Sandøy prosjektet

 

Sandøy prosjektet er tenkt som en del av næringslivet i Bulandet. Det skal ikke konkurrere med eksisterende virksomhet.

Fem grunneiere på Sandøy har startet firmaet “Sandøy Eiendom” og vil sammen bygge på tre holmer like utenfor Sandøy, 25 hytter og ett konferansesenter. Det skal være tilkomst med båt og hver hytte skal ha tilknytning til brygge. Det skal kun være gangstier mellom hyttene. Karl Sandøy er en sentral planlegger i prosjektet. Sandøy prosjektet er selv finansiert og trenger derfor ikke økonomisk støtte fra kommunen eller fylkeskommunen. Tro på prosjektet har Askvoll kommune og fylkes fagfolket utrykket ovenfor Karl Sandøy, men ingen av dem har lagt ekstra arbeid i å overbevise miljøvernsmenisteren hvor urimelig strandsoneloven er for et slik område, da prosjektet ble stoppet på grunn av denne loven.

Det er ikke mange av holmene eller øyene det er over 200meter tvers over, derfor blir denne loven som er laget for en helt annen del av landet stopper i prosjektet.  Karl Sandøy  forklarer sin fortvilelse  ” dersom Vårherre hadde kjent til at denne lova skulle komme kunne han spart seg strevet med å skape Bulandet”.  Loven skal gjelde for alle selv om den for andre deler av landet det er laget, dette gjør det vanskelig for vår generasjon å skape et levebrød av øyene slik de har gjort i generasjoner før oss.

Ikke alle er ening med blandingene om at de bør få bryte strandsonelova, et innlegg i Firda av Olav Eide Bogstad i 2003, ”for 100 år siden trong ein ikkje strandplanlov eller naturforvaltning, for då var det heilt andre tider og byggeskikk. Dei gamle sjøbuene var viktige for næringsgrunnlaget, og sjøen og båtane viktigast måten å ta seg fram på. (…) Vi er like for lova. Korleis kan ein godkjenne hytte og konferansesenter på Sandøy, og nekte andre? (…)

Det ville snart verta lik ille langs kysten, som i oslofjorden, der pengane makte og rår. (…) Strandplanlova vil ikke vere verdt papiret den er skriven på. Kan ein ikkje livnære seg på andre måter i Bulandet og på kysten, er det ikkje lenger grunnlag for busetnaden (…) ”

Konferansesenteret har fått stor dekning i media og hos fylkespolitikerne, dette har gjort saken kjent for miljødepartementet.  Prosjektet er blitt tatt opp på landsmøte hos Høyre og fylkesordføreren har engasjert seg i denne saken kan Firda fortelle.

Arkitekt Arild Waage i Nordsjøplan (laget skisser og planer for prosjektet) sier til Firda at hyttene vil  være lite synlig i øylandskapet, da det ligger i le for øyer og skjær, konferansesenteret skal fungere som et landemerke og vil vises i terrenget.

Fylkesordførerer Nils R. Sandal lover kamp. Han sier til Firda at han vil hjelpe frem konferansesenteret. Han synes det er stivbent av fylkesmannens miljøvernavdelingen å nekte bygging på grunn av 100 - metersloven i strandsoneloven. Fylket trenger grunnleggere i detter fylket, men når noen vil satse bør de strekke seg veldig langt for å ligge til rette sier Sandal. Han mener det er feil å møte et slikt prosjekt med firkantetlovverk. Slik prosjektet blir mødt praktiseres strandsoneloven som et hinder for den kontakten med kystnaturen som loven egentlig skulle fremme. Sandøy prosjektet bidrar til å gjøre kystnatur mer tilgjengelig for folk flest, og skaper aktivitet i et fraflyttingstruet område. Dette prosjektet kan sikre gode inntekter og arbeidsplasser ikke minst for kvinnene i Bulandet. Men siste ord er ikke sagt og saken er fremdeles i omløpet av politikerne og har et stort engasjemang blant bygdefolket. Bulendingene klarte å få gjennomført vegprosjektet vil de klare Sandøy prosjektet også?

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Turisme

GULLSTOKK OG SIGAR

Det var ikke snakk om masseturisme da cruise båten ”Hebridece Princess”  la i land på Bulandet i 1999. Men Petter Nikøy som var lokal kontakt person mente derimot at det kunne ligge en viss markedsførings gevinst. ”Hebridece Princess”  tar ikke mer enn 48 personer og disse personene er rike eldre briter som ønsket å besøke små steder. Dyreste billetten for en syv dages tur fra Bergen via Sognefjorden til Bulandet, Kinn, Flora og Svanøy, kommer da på 96 000kroner.  Båten har no vært i Bulandet og mang en eldre brite med gullstokk og sigarer vandret rundt på øyene noen timer, mens bulendinger og andre turister var nysgjerrige tilskuere.

 

 MS LOFOTEN

MS Lofotene har nylig gjennomgått restaurering og har plass til 170 personer, den  28.april ( 2005)  legger båten til kai i Bulandet. De planlegger 7 besøk i 2005 og i programmet for Vestlandscruice står det omtalt om Bulandet som et idyllisk øysamfunn. Om de vil legge Bulandet til som et fast stoppe sted i fremtiden bestemt de ikke enda sier Michelle Opshaug , det vil de ta opp på evalueringen til høsten.

Kultur og næringssjef i Askvoll, mener dette vil ha positiv økonomisk effekt selv om det vil bli krevende og utfordrene å yte service. Men det er i høyeste grad spennende med MS Lofoten. Han håper at stoppene i år kan ble fast i årene frem over. At dette selskapet som er en del av Hurtigruten stopper i Bulandet kan gjøre Bulandet kjent på en helt ny måte. Hurtigruten har aldri hatt stopp mellom Florø og Bergen før no. 

KAJAKK TURISME.

”Når eg sitter med kursdeltakere i kajakkene vest av Bulandet og ser på solnedgang, og ser vaksne folk tek til tårer fordi det er så vakkert, da vet eg att eg har valgt rett. ” sier kajakkkongen Eivind Nordeide som forøvrig er daglig leder i Nord A/S og holder kurs for padlere med aktiviteter i Oslo, Bergen, Flom, Askvoll og Bulandet. Han har drevet firmaet i fem år og no er han i ferd med å starte reiselivs selskap. I 2004 arrangerte han for andre gangen stormsamling på Bulandet. Da tok han med seg 75 glade padlere på gyngende grunn. Stormsamlingen er mer løst sammensatt, en velger selv om en vil delta på kurs Nord arrangerer. Det sosiale er viktig og kanskje er opplevelsen av øysamfunnet Bulandet like viktig. Dette kan bidra til at folk vil komme ut igjen og dra med seg likesinnete padlere for å vise Bulandet.

 

HOPP I HAVET

Før reiste man til middelhavet for å bedrive øy hopping, nå har øyhopping langs vår kyst blitt på kort tid  svært populært. Deltakerne kunne ta ekspressubåt til Krakhella, der ble det buss videre til Hardbakke og der fra med lokalubåt via flere små øyer og videre til Bulandet. Til sammen var det 650 personer som var med på øyhoppingen sommeren 2003, det var større interesser en forventet. Dette var enda et vellykket prosjekt og fortsetter i årene fremmover. Deltakerne får reise med lokale båter og oppleve hverdagslig ute på øyene.  Dette er god turisme for Bulandet, folket kan også stoppe for overnatting på Pernillestø eller på Rorbua.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

Norges største badekar.

 

I 14 år har Konstanse Tysse  stekt vafler og servert kaffe i butikken på Nikøy, inntekten av vaflene, basarene og privatgaver har gått til svømmebassenget. Skulle det være bruk for svømme opplæring noen steder måtte det være i Bulandet. Der bor få langer vekke fra havet enn at du kan kaste en stein. Slik det er i dag får barnene svømmeopplæring i Askvoll, de reiser inn på fastlandet et par ganger i året, men dette blir ikke det samme som å ha opplæringen i Bulandet. mange av de i den eldre generasjon kan ikke svømme, og fleste av dem er på fiskebåter hele dagen.  I år er det 38 år siden svømmebassenget ble et tema. I 1967 begynte fiskerekvinnelaget å sende brev til kommunestyret, de jobbet med et basseng knyttet til skolen. De fikk avslag. Bulendingene er ikke vant med å havne på prioritets listene for “storsamfunnet” , men mister ikke mot av den grunn. Konstanse samlet i perioden 1983- 97 ca 200 00.  Prosjektet fikk en opptur da Tore Hillersøy kom på ideen om å bruke fiskeindustrien som varmtvanns kilde, og støpe bassenget i plast.

Norges største badekar ble støpt av Norwegian Marine i Eikefjord. Fra tradisjonelle måten ved båtproduksjon til den uortodokse byggemetoden ved å bygge badebassenget. I 1997 kom Tore Hillersøy slepende med selve bassenget hjem fra Eikefjord og de plassert det ved fiskeindustrien i Bulandet.

I 1998 fikk Norsk kvinners sanitetsforening på Bulandet tildelt 165 000 kroner fra Ekstra- lotteriet til badebassenget.

Badebasseng prosjektet ble nok nedprioritert frem til og under veibyggingen og andre prosjekt som Sandøy- prosjektet. I år 2005 står fremdeles badekaret til Bulendingene ved fiskeindustrien, ubrukt! Jeg har snakket litt om videre planer for bassenget med folk i Bulandet, og det sies at prosjektet er tilbake på prioriteringslistene igjen. Men det må 4 millioner til for å få realisert drømmene til Konstanse Tysse og så mange andre. Konstanse er 76 år og basebassenget er hennes hjertesak, la oss håpe hun får oppleve et ferdig resultat.

Kanskje det burde være en selvfølge for kystbarn å ha treningsmuligheter for svømming i nærmiljøet i året 2005. Slik at de er bedre rustet enn sine foreldre og besteforeldre.  
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

“Bue- kapell”

Bue - Capell stod først på en liten øy som ble hetende Kyrkjeøyna, uten for Sandøyna. Kapellet ble revet og materialet ble lagt i land. Det kom stor storm og tok med seg disse materialene inn på et sted som heter Gjelsa. Dette ble tatt som et tegn fra overmaktene og derfor ble det et kapell der, der kapellet sto ser man enda en av hjørne steinene og plassen heter enda kyrkjebakken.

Kapellet som står på Kjempeneset i dag ble bygget i 1905 og velsignet av sognepresten H. Borchgrevink i den 27. Juli  1909.  “Kirken” i Bulandet har en lang historie. Når det første kapellet ble bygget er uklart , men det er mellom 1400-1500- tallet, mener historikerne, i katolsk tid. Navnet til kapellet sier noen kommer fra at det først var en bu, eller at det var bue landet, slik at navnet har blitt skrevet ned som bude og bwde men ble senere bare til Bue- Capell i skriftene fra kirkearkivene. Bue- Capell ble regnet for eget skattedistrikt, selv om det hørte under Vilnes kirke. I 1520 finner man Bue- Capell  i skattemanntall for Trondheim Erkebispedømme, Bergen bispedømme og Askoll skippereie. Det var ikke vanlig gårdsinntekt, bare fiskerinntekt og de regnet en tiende del av det. Bue- Capell fikk stå oppført på sær plass i arkivene og hadde ulik skatter enn andre steder i prestegjeldet.


Det første kapellet stod som sagt ikke på Kjempeneset slik det gjør i dag, men ble først bygget på Kyrkjebakken også på Gjellsa på et sted som enda heter kirkebakken. Den første stunden var de 10- 12 stykker som hadde innbetaling til kirken med sin andel. Senere fikk kirken kuer som også ga en liten inntekt. I 1604 står det oppført fire kuer på Bue- Capell, i 1645 hadde de inntekt fra ni leiekuer. Det ser ut til at vedlikeholdet av Kapellet ble dekket av leieinntekten fra sauer og kuer. Som nesten alle kirker har det vært lite å finne om Bue- Capell fra denne tiden. Det som finnes er lite, men skriftene fra regnskapet forteller litt. I 1780 har sognepresten L.H. Møldrup skrevet en personlig melding om kirkene i Askvoll og der i blant Bue- Capell :

 “(…) Under Villnæs kirke henhører Bue Capell, som er bygt af Træ, og tilhører forbemelde Ejer (holterman), dertil henhører 10 Jorde- mønd. Capellet er i nogenledes Tilstand; men under alle ornamenter, ingen klokke undtagen en, der kand lignes med en Bielde; thi den pyntelige, som forhene var der til paa Havet; da de mangen gang fandt Vej efter dens Lyd, er nu bortført til Aschenvolds kirke, efter at den, som der var er bleven bortsolgt. Ingen Messehagel, ingen kalk eller Disk, et heelt Fag med Vinduer paa den nordre Side fattes, i hvis Sted Rummet er fyldt med nogle Brøder. Her er Fiske-Tiende og Penge Rettighed.”  


Kapelet har stått i sentrum for folk i alle dager. Men folket hadde et større tilhørighet til Kapellet før i tiden. Da det ble storm og kvinnene ventet på både sønner og ektemenn brukte de kirkeklokkene slik at fiskermennene hørte den og kunne navigere etter lyden av klokkene. Dette reddet mange mannesker. Da folk på fastlandet fikk høre dette, fikk kirken der inne det ordnet slik at kirkeklokkene ble fjernet. Bulands folket trosset Gud, i følge dem, ville han at de skulle finne frem så gjorde de det, man skulle ikke bruke klokkene på den måten. Så Bue- Capell stod uten kirkeklokker til søndagene.

Det ble også oppstandelse da kirken ble flyttet til Kjempenes, for der hadde det vært skjenkestove og det var umoralsk og ufint å ha kirken stående i et slikt område. Men de som var pågangsdriven til denne kampen må ha tapt for kirken står der så prektig den dag i dag.


Kirka i Bulandet.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------
Næringsliv.

Dagens båter leverer fisk til fiskemottak jevnlig. Da kommer de til Bulandets fiskeindustri eller andre mottak som ligger langs kysten.

 

MS Vestøy har et mannskap på 6- 7 menn. Båten er 70 fot. De har fiske kvoter på sild, ns-sild, makrell, sei og lodde.

 

MS Vestervon har et mannskap på 6-7 menn. Båten er 70 fot og har fiske kvoter på sild, ns-sild, sei og lodde.

 

MS Hillersøy har et mannskap på 6-7 menn. Båten er 73 fot, de har planer om på bygging . De ha fiske kvoter på sild, ns-sild, makrell, sei og lodde.

 

MS Gold Dollar er på 70 fot og har et mannskap på 6-7 menn. Båten har fiskekvoter på Sild, ns-sild, sei, lodde og torsk.

 

MS Buefjord er 70 fot og har et mannskap på 6-7 personer. De har kvoter på sild, ns-sild, makrell, sei, lodde og torsk.

 

Sjøalg er en tare tråler på 49 fot og lastekapasitet på 110 tonn. De er et mannskap på to personer.

 

Bulandet fiskeindustri ble oppstartet i 1989. Ny bygget som står i dag ble bygget i 1997. De tar inn fisk som sei, brosme, lange og torsk.


Norøy Akvafarm har fiskeoppdrett av torsk som ble startet i 1995, salget blir gjennom fiskebil eller båt.

 

AS Nikøy selger dagligvarer, diesel, bensin, jernvarer osv. De har post, apotek og tipping i butikken og en liten kaffe- krok. Fiskemottak , med kjøp og salg av fisk, videre foredling, røyking, salting , osv.  det er også tilknytning til båt - gjestehavn.

 

Kiropraktor kontor er en enmanns praksis av Siri Solberg. Kundekretsen rundt Florø og Førde. Kunstutstilling på vente rommet.

 

Skamklyppen Frisørsalong, oppstart april 2002. Enmannspraksis. Har lokaler i Bulandet ungdomshus, med moderne lokaler og utstyr. Lokalekunder og salg av produkter.

 

Atlanter Keramikk.

I april 99 kom Aslaug Dina Nordheim tilbake til Hjembygden. Hun dro som  14 åring og bodde og arbeidet tre år i Okinawa, Japan. Der har hun fått mye inspirasjonen fra japansk kunst. Hun sier at det er bare tiden som vil vise om hun velger å slå seg til ro i Bulandet for godt, men hun synes hun er heldig som kan bosette seg der. Både slekt og bygdefolk er positiver her ute. 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Bulandet Fiskeindustri A/S.

 

I 1956 ble Bulandet fryseri bygget av A/S Fiskeforsyning, datterselskap av Sogn og Fjordane Fiskesalsalg.  Fryseriet var i drift frem til midten av 60- tallet, da overtok Hallvard Lerøy A/S bedriften på leiebasis i en kort periode. Hovedartikkelen til fryseriet var

sild. Forandring i forhold til råstofftilgangen førte til manglende lønnsomhet og det ble stopp i bedriften.

1972 ble anlegget kjøpt av A/S Nikøy og Hallvard Lerøy A/S. Fra 1972 til 1984  tok bedriften i mot 800 - 1000 tonn fisk årlig. Dette ga arbeid til opptil 20 personer, senere tid økte det til 25 personer sesongmessig.

En ny filetmaskin (Baader 182) kom i 1985, dette for å sikre fremtidig drift, men de var klar over at en teknisk opprustning alene ikke var nok til å opprettholde driften på dette anlegget. Anlegget tilfredsstilte ikke dagens krav verken teknisk , økonomisk, kvalitetsmessig eller arbeidsmiljømessig.

I 1987 kom planene om et nybygg, tegningene av det nye bygget ble utformet av Edvin Helle og arkitekt Ragnhild Bjørkås, da Forum Touche Ross stod for budsjettering, analyser og berekning.

Disse planene ble stoppet pga vi ikke fikk gjennomslag for planene i DU (SND)
I 1989 oppstod det problemer for fryseriet, det var svikt i råstoff-tilgangen på torskefisk -artene langs hele kysten, samtidig ble det svikt på de gamle produktene, dette utgjorde et stort tap for bedriften. Bedriften skiftet selskapsform til A/S, og navnet deres ble byttet til Bulandet Fiskeindustri A/S. Dette året ble det en forandring i produksjonen til en ny og mer fremtidsrettet filetpakning, markedet mottok produktet godt. Siden 1991 har bedriften gått bra, delvis har omleggingen som fant sted i 1989 gitt grunnlag for dette.

I 1997 startet produksjonen i nybygget som i dag ligger på Nikøy. 

Bygget har kostet 41 millioner og Askvoll kommune, sparebanken Sogn og Fjordane og lerøy som er sponsorene. I tillegg er det aksjer i lokalsamfunnet.  En slik bedrift kommer ikke opp av seg selv, det må lokale krefter til. Det lykkes ikke med distriktpolitikk uten et positivt engasjemang , dette påpeker kommunal og arbeidsmenister Kjell Opseth i åpningstalen.

På industrien er det folk fra flere nasjonaliteter, sammen med fastboende er det folk fra Finland, Sverige og Polen som har vært og er representanter på fiskeindustrien. De hadde funnet veien ut til Bulandet ved å gå på arbeidskontoret å sett på oversikt over ledige jobber i Norden. Og siden Bulandet fiskeindustri står høyt oppe på den alfabetiske listen og har bra timebetaling havnet de akkurat der. Litt “sjokka” var det nok noen av dem som ble da de fant ut hvor Bulandet er, men de fleste gjør en flott jobb og noen har også slått seg ned på stedet.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 NORDSJØPORTEN

 

Det var en stor sak for begge bygdene å få broforbindelsen mellom Værlandet - Bulandet realisert. Tanken om broene er gammel og først for 20 år siden fikk tankene en mer konkret karakter. Utviklingen i grove trekk: I 1981 kom Askvoll kommune med forprosjekt for bro og vei forbindelse mellom Værlandet - Bulandet. I 1990 satte fylkeskommunen søkelys på gevinsten ved prosjektet, det vil gi innsparinger av offentlige ugifter ved å samle skole, postkontor, med mer. I 1998 fylkeskommunen lager en utgreiing om veiprosjektet der det ble laget en rapport der de tar for seg næringsliv, eiendom, offentlige tjenester og går detaljert inne på nedkutting av fergeforbindelse. I 1999 lager statens vegvesen et forprosjekt for veiforbindelse. De gir Interconsult Group i Bergen oppdrag med å lage forprosjekt for broer. I 2000 fylkeskommunen lover penger til prosjektet og Statens vegvesen starter med arbeidet reguleringsplan og detaljeringsprosjekt. 3. Juli 2001 setter fylkesordføreren Nils R. Sandal i gang adleddsarbeidet, dette holder arbeid for omtrent 80 -90 personer.

 Firda intervjuet gamlekarene Edvard Olai Kjempenes og Malvin Hillersøy. Disse karene har vært ute i storm før. De mener selv at de har det godt på Bulandet. Her er det trygt for båter, hus og hjem sier Edvard Olai som da reportasjen ble laget i 2000 nettopp hadde vært vekke i åtte dager, og fant da ingen grunn for å låse døren. Det store tidskifte var da alle små øyene her ute ble bundet sammen med veier og moloer. Da begynnte Bulandet for alvor å bli et samlet samfunn. Begeistringen for den nye veien som skal binde Bulandet sammen med Værlandet er ikke helt på topp. ”Eeg veit ikkje om vi får det så fredeleg etterpå som vi har da no. Det blir kortare veg for desse gjengane”.  De får nok følge med i tiden legger de til på slutten. Malvin Hillersøy gikk bort før åpningen av veien, mens Edvard Olai er nå begynt å låse døren når han skal en tur på Butikken.

FAKTA OM BROENE :

                 - Lengde: 5240 meter

                 - 6 broer    (samlet 989 meter.)

                 - Lengste bro er 317 meter (Ytre melværsund)

                - Byggetid:juli 2002 - desember 2003.

                - Byggeherre: Statens vegvesen region vest.

                - Hovedentreprenøren : Kruse- Smith A/S.

                - Utgifter: 192 millioner kroner (2003)

      Av dette har Askvoll kommune bidratt med 10 millioner kroner

      og Sogn og Fjordane fylkeskommune har finansiert resten. Askvoll kommune har

      i tillegg lagt ut for opprustning av eksisterende veier.

Den største utfordringen arbeiderne møtte under prosjektet var monteringsfasen. Det å få broen over Olsundet viste seg å være en prøvelse. Med lange havdønninger som nesten ikke er til å unngå, lå deres metode for å få broen på plass nesten i grenseland av det som er mulig. På tredje forsøket fikk de den midterste delen av Olsundsbroen på plass. Denne delen var også et pionerprosjekt i norsk brobygging. Metoden med å henge inn et ferdig midspenn er nytt i Norge. Det 106 meters lange midspennen med vekt på nesten 700 tonn er også det tyngste løftet på en bro som har hvert utført i Norge. 
Entreprenøren Kruse- betong og Statens Vegvesen ble enige om at veianlegget skulle være ferdig til 15. desember 2003., dette er ni måneder tidligere enn opprinnelig avtale. Tirsdag 16.desember var siste tur for hurtigbåten ut til Bulandet. Onsdag 17.desember åpnet fylkesordfører Nils R. Sandal fylkesvei 365 Værlandet - Bulandet.  

Det ble det utlyst en navnkonkurranse. De mener at alle veier med respekt for seg selv har et navn. Og både Bulendingene og Værlendingene var enige om at fylkesveien 365 Værlandet - Bulandet trengte et ordentlig navn. Lokalt hadde de kaldt veien Nordsjøveien lenge før den kom, men så viste det seg at navnet allerede var i bruk sør for Haugesund. Poenget med dette navnet er at lokalsamfunnet skal vøre fornøyd med det og at det kan brukes i markedsføringen for øysamfunnene og veiprosjektet. Å ha et slikt navn på veien er med på å bygge en medieprofil som er lett å selge både internasjonalt og nasjonalt.  Navnene som kom i ”finale” var disse tre:

1) Vestervegen

2) Shetlandsvegen

3) Nordsjøporten
Jardar Melvær var den heldige vinner av konkurransen. Vegfestivalen  ble holdt 2. – 4. juli 2004. Blant annet laget Jardar Melvær flere av
sangene til revyen 2. juli.

Oddbjørn Hillesøy :

BRU OVER DJUPT VATN

Det går eit gammalt band mellom bygdene våre,

fletta med sjøvatn og kuling.

No skal tampen flettast på ny

med stål og stein.
Men lat oss sjå til at banda over sjøbårene

ikkje berre er knytte i kald betong, men òg

i menneske.

Janne Nes fra Leikanger har laget logoen til Nordsjøporten, det er to broer som er bundet sammen på midten med en sjømannsknop. Dette skal symbolisere det at det no er to bygder som er knyttet tettere sammen.

 

Veien åpnet for ny næringsutvikling i de to samfunnene som er kjent for sin oppteisme og pågangsmot i fylke. Det er rom for nye arbeidsplasser innenfor fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, steinindustri og fremfor i fremtiden turisme og reiseliv. Nordsjøporten i seg selv er et fantastisk reiseliv produkt. De nye veiene er skredder sydd for både syklister og turgåere. Bulandet grendelag og Værlandet vel har vist stor innsats og er to gode eksempler på noe som Sogn og Fjordane trenger mer av.

 - nemmelig optimisme og fremtidsutsikter med pågangsmot.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
FREMTID I BULANDET.

Det er lettere å finne informasjon om Bulandet i gamlere dager. Da er det alt fra bøker, museum og personlige historier. Det å finne informasjon om fremtid og nå tid er verre. Det jeg lurer på er om Bulandet har en sikker fremtid? Om fisker samfunnet kan overleve modernisering, hva om det ikke er mer fisk! Fiskeri industrien står klart i sentrum, men nå begynner også turismen å være lønnsomt, men Bulandet er ikke hytte koloni for turister. I Bulandet bor det dagligdagse mennesker som har dagligdagse gjøre mål. Forsvinner fisken og båtene blir nedlagt, fiske industrien går konkurs og bulendingene ikke har annet en turismen å overleve på, vil det da bli fra flytting og Bulandets sjarm vil gradvis forsvinne?. Jeg ser da for meg et forlatt samfunn, nasjonal skatt forsvunnet rett fremfor øynene på oss. Det går ikke å holde butikk i to måneder av året og la det være lønnsomt. Som turist på Bulandet kan man gå langs veiene og møte hyggelige innbyggere som gjerne slår av en prat.
Det er ikke like lett å være fisker i dag som det var før. Det er ikke bare å kjøpe båt å begynne å fiske. No er det avhengi av kvoter. Kvotene følger med båten, båten går gjerne i arv. Blir båten solgt kan du gjerne kjøpe den, men de store firmaene har nok penger til å overgå småbruk og egen interesser, og de vil fort ha overtaket. Konkurransen er hard, franskmenn forventer fersk fisk, den skal helst være fisket  og pakket samme dagen som de kommer i butikken. Kan bulendingene  levere?

I 2004 ble det solgt et hus for 3 millioner, to dager etter blir et annet solgt for 2,4 millioner kroner, det beviser at prisene har steget i Bulandet. Innbyggerne ser på dette  både positivt og negativt, det er klart vist alle eiendommene med tilgang til sjø blir solgt som fritidsboliger og folk som vil bosette seg ikke har råd til å kjøpe, da vil dette være negativt.  Om det er veiforbindelsen som har presset opp prisene? De tror det ikke er selve årsaken, men sammen med bedre kommunikasjon til fastlandet er det et mye mer attraktivt sted for både fast og fritidsbosted. Så kanskje det ikke er noe slutt for Bulandets historier, de utvikler seg i samsvar til tidens forandringer, de fornyet fiskeindustrien og satser på nye prosjekt.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kilder

 

Kilder fra bøker                                                                                                                                                                                                               

“Fiskesoga for sogn og fjordane  1860- 1980”  av Karl Egil Johansen, Universitets forlag,1982. 

“Livet langs kysten”  av Pål Hermansen, Orion forlag, 1998.

“Båtar med sjel” av Malvin Toft, Selja forlag, 2002                                                                   

“Havet tok” av Malvin Toft, Selja forlag, 2003                                                                         
“Kjerringkavet”  av Inger Thrun Hjelmervik ,Selja forlag,2004.                    

Jakob Sande, Dikt i samling, Gyldendal Norsk Forlag , Oslo, 1988.                          

 

Hefter fra Fjord 1. Og hefte med presentasjon  av åpningen av Fv 365 Bulandet - Værlandet.

Øyhopping og veiforbindelsen, informasjonsblad fra Fjord 1 fylesbaatene nr. 3, høsten 2003

 Firda Bilag. (Eli Tveitnes Sandøy, samlet i mange år.)

 Om:   Aslaug Dina Nordheim, Firda 11.august. 1999

          ”Hebridece Princess”  , Firda 10.desember. 1999

          Hekskrabbe,  Firda, torsdag 18.november.1999.

          Sydhavsfisk, Firda, 20.august. 2004.

          MS Lofoten , Firda, lørdag 5.februar.2005.

          Norges største badekar. Firda, 14.november.1997

                                                             6.desember.1997

                                                              2.januar.1998

           Nordsjøporten, Firda, 7. Februar 2002.

                                     Firda, lørdag 30 desember 2000

           Fiskeindustrien.Firda. 4.august 1997.

                                                        Firda. 10.november 2004.

          Turisme, kajakk turismen . Firda  torsdag 14.oktober. 2004.

                                                                              4.september. 2004

Sandøy- prosjektet . Firda, torsdag 23.september, 2004.

                                Firda , mandag 19.mai ,2003.

                                                Firda, Torsdag 15.mars, 2003.

                                Firda, tirsdag 15.april, 2003

                                Firda, 27. Mai, 2003

 Bulandet grendelag.  Firda, fredag 22. Oktober, 2004

                                  Firda, onsdag 19. Januar 2005

 Eiendoms pris øker. Firda, 19. Januar 2005.

Rune Thistel  (intervju),

Heidi Kjempenes  (grendalaget og næringsliv.)

Temaparken. (generelt )

Bulandet grendelag sin hjemme side-

Fylkeskommunen hjemmeside -

 

Takker for diverse.

Takk Rune Thistel for intervjuet, for din kunnskap og dine bøker. Takk Daniel Fedøy for lånet av opptaker til intervjuet! 

Praktisk del:  Takk til Frode Vagstad fra statens vegvesen, for et fint kart 1:5000 over Bulandet. Takk til Kurt Rutledal for lånet av garasje. Og takk til Steinar og Maria Rutledal for at den praktiske delen fikk stå hos dere.                                                                                                                                                            

 

Takk mamma for god støtte.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Praktisk prosjekt.

Modell av Bulandet.

Jeg så for meg en modell i pappmasjé. Med dette kan jeg vise hvordan Bulandet er for interesserte. En modell vil gi et annet inntrykk enn flyfoto eller andre Bilder. Da vil man kunne se mer av terrenget, og få en 3D følelse, en ville ikke fått dette av et bilde i 2D format.    

Del 1.

Matpapir med omriss av øyene.

Del 2.

Pappmasjé i omrissene.

Del  3.

Male øyene og havet.

Del  4.

Lime på hus, broer og båter.

 

Del 1.

Byggeleder for vegforbindelsen mellom Værlandet- Bulandet, Frode Vaksdal fra vegvesenet sendte meg et kart over Bulandet på 1:5000. Da begynte jeg å overføre kartet på matpapir. Matpapiret med de omrissete øyene limte jeg på sponplatene. Jeg hadde to sponplater som var limt sammen med en sterk tre lim.

 

Del 2.

Pappmasjén ble lagt inn i omrisset, dette var veldig tidskrevende. Det gikk mye pappmasjé, mye mer en forventet. Jeg så for meg at det ikke ville gå så mye siden det er så mange små øyer, der tok jeg feil, jeg brukte ca 6 poser med pulverisert pappmasjé som jeg blandet med vann og ble til en deigete masse.

Da pappmasjen tørket ble den helt hvit og hard.  

 

Del 3.

Etter at all pappmasjen var tørket var det å gå i gang med malingen. Jeg hadde kjøpt akryl maling i grunn fargene, rød, gul, og ekstra mye blå, (og litt hvitt). Havet malte jeg mørk blå, og lysere rundt øyene der det er grunnere enn på det åpne hav. Holmer og øyer malte jeg i grå og grønn toner.

 

Del 4.

Markering av hus gjorde jeg på den måten ved å klippe opp fyrstikker i små biter, male dem og lime dem på ca der husene står. Jeg hadde ikke kart på hvor hus står, men jeg kjenner stedet og har bilder til å plassere dem. De fleste hus på Bulandet er i fargene rød, hvit og gul.

Båter har jeg laget i et større format enn det skulle vært for å fremheve dem. Det er laget i isopor, og her avkuttete tannpirkere til mast. Broene er laget av tannpirkere og så har jeg malt veien.   

Den praktiske oppgava heng no i Mattern-Bua.