Bulandet i Fjordane
- Ein våg me ikkje

visste um

Vest for Askvoll i Fjordane, ligger Bulandet, med kanskje
så mange som 365 holmer og skjær. Bare adskilt av et
utall trange sund som smyger seg mellom gresskledte,
lutryggede formasjoner. Her kan du alltid finne en våg
for deg selv.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Hardangerdikteren Olav H. Hauge hadde neppe Bulandet i tankene da han skrev om
draumen vi alle har, "(…) om å segla inn på ein våg me ikkje har visst um". Men om
du leter etter en våg helt for deg selv, finner du myriader av dem i øyriket vest for
Askvoll i Fjordane. Under årets reportasjetur til Vestlandet møtte vi mange båtfolk
underveis som anbefalt oss å legge turen utom dette Vestlandets Venezia. Det
levende øysamfunnet med 250-260 fastboende ligger ytterst i havet, som en forpost
til både Værlandet og karakteristiske Alden, eller Norske hesten (480 moh), som den
også er kalt. Bulandets plassering langt vest i havet gjør turen ut fra Askvoll noe
væravhengig. Skjønt når man først har kommet seg ut til det lille samfunnet, med
Nikkjøyna som sentrum, finnes det godt beskyttede havner. Her drives det fiskemottak
og -røykeri, forretning med bunkringsanlegg, ekspedisjon og en liten gjestebrygge med
toalett og strøm. En liten kilometer inn på øya drives det kafé i ungdomshuset, og nord
for handelsstedet Nikøy ligger Pernillestø, et lite overnattingssted med ti kaiplasser.

Mange øyer

Det fascinerende ved Bulandet er først og fremst de mange øyene og småsundene.
At det skal være så mange som 365 øyer, er ikke en gang innbyggerne sikre på, men
de antyder romslig at antallet er like rett enten det er skuddår eller ei.
Den raskeste leden fra Askvoll til Bulandet går over Aldefjorden, inn mellom Alden og
Værlandet på nordsiden av Melværet og inn det nordre løpet til Nikøy - inn ved
Langøyna og varden. Dette er også hurtigbåtleden og er godt merket. Den enkleste
innseilingen er nok imidlertid sørfra, inn ved Hovden lykt. Kommer man østfra byr den
godt merkede leden gjennom Bjørnøysund på sørsiden av Melværet på en flott
naturopplevelse. Gjennom Sørværet skal man være oppmerksom på ilandstigningsforbudet
i hekketiden, mens det på Bulandet ikke finnes slike restriksjoner.
De fleste småsundene mellom de mange øyene er, i motsetning til hurtibåtledene,
ikke merket. Den norske los bind 3b gir en god farvannsbeskrivelse. Sjøkartet for området
(Båtsportkart N) er ikke spesielt detaljert. Gjennom mange av sundene skal det være
relativt dypt, men for en ikke-lokalkjent byr oppdagelsesferder med lettbåten på de mest
bekymringsløse opplevelsene. Fra Nikøy fører en godt merket led helt ut til Sandøyna
lengst vest. Her er det gode fiskemuligheter. En tur opp til fyret for å beskue storhavet
er en opplevelse som legger seg på minnet.

Konstruert

Bulandet er egentlig et konstruert navn. Opprinnelig het de mange øyene Bue, og i
Eigilsoga heter det seg at Eigil dro til "Vitar", som igjen muligens henspeiler på det "váre",
dempede landskapet. Uansett var det kløktige sjeler i Postverket som innså at forsendelser
adressert til Bue stadig havnet på Bud på trøndelagskysten. Tilsvarende strandet stadig
post til Værøy på Værøy i Lofoten. Dermed ble det Bulandet og Værlandet.
Her bodde det fiskerfolk, het det i soga. Muligens satte også adelen ut trellfolk her, og
kanskje ble trellfolket boende etter at Svartedauden hadde gjort dype innhogg i det norske
adelskapet. Etter hvert overtok godseiere og væreiere grunnen ytterst i havgapet, og
væreierens notbruk var naturlig arbeidsplass. Fiske ga et skiftende livsgrunnlag og jordbruk
ble drevet kun for selvbergingens del.
Innbyggertallet på Bulandet har vært jevnt stigende, med en topp på 300 mennesker i det
mest sølvglinsende sildefisket på 1920-tallet. Med 250 innbyggere er Bulandet påny et
sted i vekst. Og som flere andre steder på vestlandskysten lokker fiskeindustrien til seg
svensk og finsk arbeidskraft. Ytterligere vitalisert blir samfunnet når Værlandet og Bulandet
i disse dager knyttes sammen med vei.

Skiftende tider

Det grønne og frodige Bulandet har på flere vis endret seg gjennom tiår og hundreår. Den
dag i dag er det fortsatt frodig og grønt her, og skogen som ble plantet på 1970-tallet har
stedig begynt å klore seg fast igjen. For flere hundre år siden var mange av øyene her
skogkledte inntil snauhogsten var et faktum som følge av lukrativ tømmereksport til
utlandet. At en viss pirathogst gjorde seg gjeldende når utenlandske båter ankret opp
langt fra fut og myndigheter, er heller ingen u-tenkt tanke blant lokalhistorikere. Gårdsdrift
utover det nødvendige for å berge eget hushold var aldri vanlig på Bulandet, og i dag er det
kun én sauebonde igjen. Om lag 30 sauer klarer knapt å holde vegetasjonen i sjakk på de
mange øyene, og gradvis gror det til med gress og kratt.
Senere var det fiskeri, og særlig sildefisket, som i hovedsak ga utkomme til innbyggerne.
Til tider kunne det råde ganske romslige økonomiske vilkår, og en del av bebyggelsen vitner
om at det særlig på 1920-tallet har vært gode priser på silda. Totalt er i underkant av tyve
øyer bebygd, og på 1950- og 60-tallet var så mye som fem fiskemottak i drift på Bulandet.
På Grånåsa (riksfornorsket til "det grå nesset") ligger fortsatt en betydelig bygningsmasse
som tidligere huset sildesalteri, og hvor man "rysjet", eller flådde, pigghå. Her fantes også
butikk som var i drift til langt uti femtiåra. I dag er det bare ett fiskemottak igjen i kommunen,
og hoveddelen av næringsvirksomheten er konsentrert om Nikøy.