Av Laila Vederhus
Det
ruva lite i landskapet på sine gamle dagar, det tilårskomne og velbrukte
skulehuset heime på Værlandet, der det med sitt austvende og senile andlet
tyktest forlate av både gud og menneske. Så fekk det omsider flytte over i
historisk og minners fred, til fordel for eit nyare og meir tidsmessig skulebygg
for bygdas unge etterkommarar, og godt er det.
Likevel, mi barndoms skulestove er så vel verd eit ettermæle, eit tilbakeblikk til stordomstida, som vel berre den som har levd lenge nok vil kunne fortelje om. For det er bygdesoge frå ei tid med omgangskule heilt fram til like før hundreårskiftet, då skulehus vart bygt. At bygda fekk skulehus, var eit framsteg, kanskje det største til då sidan menneskeheita planta si vogge på den værlandske jord.
I bygdas mest smilande terreng fekk skulehuset plassen sin, midt i velstelt værlandsmark og grøne bøar, med vegen nord-sør like nedanfor, der bestefedre på veg til hamna, ein augneblink tok blankskjermhua i handa, ved synet av ei høgborg som reiste seg i landskapet for den oppveksande slekt.
I mellomtida har åra rulla og gått. Og den eine generasjonen etter den andre har gått sine sju år i værlandskulen. Sjølv kom eg første gong i skulen ein haustdag i 1938, og fekk kjenne varmen av bjørkeskier i den svære fyringsomnen, der ho gamle Maria Henriksen grytidleg om morgonen hadde varma opp.
I denne enkle skulestova, med lun varme av bjørkeved og lukt av kunnskaps uendelege verd. Ein globus glytte ned frå eine skåpet, men dei store kart vart rulla ned der den store verd kom til syne, både i fedrelandet og i den store verda og i Palestina. Nokre minnest skjønnskriftbøkene med raud sirleg skrift eller kanskje Rolfsens lesebok, bibliotekskapet med bokryggar i alle fargar, eller parafinlampen over kateteret og drikkespruten frå vassbehaldaren på veggen, Der var enkel innreiing i mi barndoms skulestove. Men passeleg til å verte nøgd med og seinare minnast med glede. Også samværet med dei andre frå grisgrendt øy utan veg frå utkantane, med ein skuleveg nærsagt i timevis i grålysinga.
Lengst skuleveg hadde vel borna frå Myrvåg, gjennom veglaust terreng i utmarka så å seie tvers over øya. Elles kunne vel borna frå Alden mange gonger ha ein stri tørn i robåt over Aldesundet. Ikkje verfaste , men litt lenger tur om det bles frå nord, då vart roturen langs Alden nordover, så tvers over til Svarteskjæret for så å få unnavind sør til hamna, mens nokre urolege blikk fylgde båten frå vindu til vindu til dei var vel framme og såg borna steig i land.
Før brua til Landøy kom, gjekk borna derfrå sør om Stråka og Duvatnet, langt å gå i ruske ver. Men smilande vakkert kunne dette landskapet liggje i morgonsola med doggvåt røsslyng over markene på fine septemberdagar.
Men minnet om gamleskulen på Værlandet knyter seg mest av alt til dei som hadde sin plass bak kateteret i skulestova, som ga det meste av seg sjølv, si tid og sitt hjartelag til dei som vaks opp i denne bygda. Det klarer seg lenge å nemne namn som Ole Rogne, Gjertrud Halsøy og Klara Nybø. Dei er alle tre verd ein bauta på den værlandske jord.
Det gamle skulehuset ville vel snudd seg i si grav om eg gløymde å nemne dei mange funksjonane dei hadde i ”fritida”, og det er ei endeløyse av referat frå bygdefestar, basarar og møte som bygdefolket stelte i stand. Basarane for eksempel vert aldri gløymt av nokon værlending som unte seg ei kveldstund til å treffast rundt eit kaffibord og ein kjærkomen prat.
Det reine karnevalspreg med vegger dekorerte i eit fargesprakande mønster av heimestrikka og heimesydd. Ikkje mindre fargerik dei to hittil uovergådde auksjonariusar i bygda i manns minne har hatt, då nemner vi namn som Hittun og Myrvåg. ”Nei, no forkjøpte du deg ,Knut”, vi hugsar frasen når alltid ein ny gjenstand var gjævare enn den forrige. Og kven hugsar ikkje den gamle som la sjela si i fedrelandssalmen før kvar og ein gjekk til sitt .”Gud signe vårt dyre fedreland”, sjølv om basarpengane vart sende til Afrika og Asia.
Eller såg du mi barndoms skulestova pynta til 17.mai.fest. Aldri seinare i livet fekk eg oppleve maken til nasjonalfest. Det er eit minne om nysprungen løvetann over grøne marker, med eit tog av syngjande born og vaksne, på veg til feststaden, skulestova, pynta både ute og inne med det som fanst av grønt i bergskortene.
Slik fekk det vere midtpunktet i bygda år etter år, til ein gong samfunnsbyggande krefter såg forfallet, og kor ringt og smått det eigentleg stod til med høgborga.
Men ein gong, den gong ein var liten nok, var det høgt under takkvelvingen, med ein ørliten katedralsus i mi barndoms skulestove.